Disse to bildene er fra Banepa, hvor jeg bodde da jeg jobbet i Kavre, det er en omtrent like rein og fin by som Kathmandu. Totalt jobbet jeg omtrent 12 dager i Balaju som er et område i Kathmandu, og 8 dager i Kavre distrikt utenfor Kathmandu. Det tok lenger tid i Balaju fordi vi besøkte folk i hjemmene deres og måtte ofte gå langt, eller komme tilbake senere. I Kavre kom alle foreldrene til et sted, noe som var mer praktisk, men etisk vanskelig. Det følgende innlegget er en refleksjon rundt opplevelser jeg har hatt denne høsten ( og ja man må ha god tid for å lese det, håper jeg ikke ta pusten ut av folk..)
Er foreldre som lar barna sine arbeide hensynsløse kyniske utnyttere av eget avkom eller finnes det en annen forklaring? Som forbruker i Norge er det umulig å vite hvor produktene man kjøper kommer fra, men jeg har spurt meg selv mer enn en gang om produsenten av 49 kroners t-skjortene på H&M egentlig får sin del av kaka, - og bilder av små arbeidende barnefingre dukker opp på netthinna. Det vil være en helt naturlig ting for mange norske forbrukere å hive seg på en boikottkampanje av en stor stygg kjede som har blitt tatt på fersken i å bruke barnearbeid, men hva skjer egentlig med de stakkars arbeidende barna når kampanjen virker og de blir sluppet fri fra fabrikken? Blir de lykkelige og mette og får utdanning og en trygg fremtid? Tja, det er flere mulige svar på det. Mange vil nok se seg om etter en annen jobb som f.eks kan være å leve på gata å plukke søppel og sniffe lim, andre vil få seg en ny fabrikkjobb på en annen fabrikk i en annen sektor som de rike landene fremdeles ikke har boikottet. Og noen vil kanskje slå til på et tilbud om en bedre fremtid og jobb i India og kanskje ende opp som sexslaver isteden. Eller kanskje hele fabrikken flytter med seg alle barna til et nærliggende naboland hvor lovene fremdeles er barnearbeidsvennlige? Det er ikke noe fasitsvar og jeg sier ikke at boikottkampanjer nødvendigvis er en dårlig idé, men i mange tilfeller er det bare en forskyvning av problemet og en forverring av situasjonen. Det finnes såklart et hav av organisasjoner som hjeper barn og mange er også heldige og får hjelp, så det er på ingen måte nytteløst og jeg mener ikke at man må gi opp, det er bare et så utrolig komplekst felt og fallgruvene er mange. En konsekvens av den omfattende boikotten av tepper fra Nepal for noen år siden resulterte i at man i dag ikke finner arbeidende barn på teppefabrikkene lenger og Rugmark gir dem det fine merket sitt som et bevis på at teppene er laget uten bruk av barnearbeid (http://www.rugmark.org/home.php). Flott, men hvor ble det av alle barna, og hva gjør de nå? Vel, det som er så praktisk i teppeindustrien er at det eneste som foregår på en teppefabrikk er den faktiske vevingen av teppene, men prosessen er mye lenger. Det hele begynner med spinningen av tråden, så blir garnet vasket og farget før det tilslutt sendes til teppefarbikken. Spinnehjulene er akkurat passe store til å passe inn i et hjørne eller under sengen på de små 6-12 kvadrats rommene til en gjennomsnitts fattig familie i Kathmandu. En konsekvens av globaliseringen og internasjonalt press mot barnearbeid er outsourcing i private hjem hvor ingen har rett til å inspisere, og hele prosessen før den faktiske vevingen foregår i tusenvis av små hjem rundtomkring i Nepal. Inntekten av spinning er ca 50 kr i måneden for en voksen mor og sannsynligvis mindre for et barn.
Jeg intervjuet en mann på ILO helt i starten av oppholdet mitt her og han sa at hvis de raider en fabrikk og finner barnearbeidere så tar de dem med seg og gir dem utdanning og tak over hodet, men det løser ikke problemet når fabrikkeieren to uker senere drar til landsbyen sin og henter en ny forsyning med barn. En annen mann som har jobbet med barnearbeid i Nepal ca de siste tyve årene sa at så lenge det er en etterspørsel i markedet etter barn så er det vanskelig å få en slutt på barnearbeid, og når den etterspørselen kommer fra statlig ansatte regjeringsoffiserer og politimenn så er holdningene i samfunnet ganske gjennomsyret positive til å ha en liten gutt eller jente arbeidende som hushjelp i hjemmet sitt. Middelklassen i Kathmandu er storforbrukere av barnearbeidere i private hjem og det er i denne sektoren av barnearbeid hvor seksuelt misbruk er mest utbredt.
Hvis dette er situasjonen på etterspørsel siden, hvordan er da situasjonen på supply-siden?
Hvem er disse menneskene som sender barna sine på jobb før de kan lese og skrive? Svaret er at de fleste av dem er fattige, hjertevarme, omsorgsfulle foreldre som har et intest ønske om at barna deres skal få utdanning slik at de kan få en bedre fremtid enn dem. Barnearbeid er ikke sort-hvitt, for mange er det veien fra sort til hvitt. Det er vanlig at barn jobber i fritiden og må slite for å få råd til skolesaker og mat til familien, men kanskje de likevel en dag får en bedre fremtid enn foreldrene sine?
Hva så med arbeidsgiverne er de alle kyniske drittsekker? Tja, i noen tilfeller ja, og i noen tilfeller nei. Det er helt klart tilfellet at barn, desto yngre de er, desto lettere er de å ha med å gjøre fordi de klager mindre. Men samtidig er det mange arbeidsgivere som føler at de gjør en god gjerning, for hva er egentlig alternativet for fattige barn? Mange av dem som har en gutt eller jente i hjemmet sitt for å gjøre husarbeid, gir dem også utdanning samtidig. På den måten får de mat, tak over hodet og utdanning. Flere av forledrene jeg intervjuet sa at dersom barnet deres får jobbe i et godt hjem hvor de samtidig får utdanning, så er det bra. Men samtidig som dette bildet ikke er sort hvitt så er det en realitet at dette er med på å opprettholde kastesystemet som offisielt sett er avskaffet, men i realiteten lever i beste velgående. Det har visst blitt bedre de siste årene, men det er likevel visse yrker som er forbeholdt folk fra lavkaster. Og hva skjer når barn av middelklassen vokser opp og får sitt eget hjem? Avi som jeg bor med fortalte at når de flyttet inn i leiligheten vår spurte de datteren til huseieren om hvordan gassen fungerte og hun svarte enkelt og greit at hun ikke visste, fordi hun aldri hadde brukt den. Noe som vil si at hun i en alder av omtrent 16 år aldri har skrudd på en kokeplate før, fordi det aldri har vært nødvendig fordi de har jo en didi som jobber fra 5.30 til 22.30. Hva skal hun gjøre den dagen hun gifter seg? Det naturlige valget vil selvsagt være å skaffe seg en didi. Og på denne måten blir systemet opprettholdt fra generasjon til generasjon.
Jeg har møtt mange fattige mennesker de siste to månedene og stått midt oppi mekrelige, morsome, utfordrende, hjertevarme og etisk vanskelige situasjoner. Noen ting har immidlertid gjort sterkere inntyrkk enn andre, og noen ganger finnes det ingen ord eller riktige ansiktsuttrykk for å respondere på en situasjonen. En av de tingene som fremdeles sitter sterkest i minne den andre dagen jeg gjorde intervjuer i Kavre distrikt på landsbygda utenfor Kathmandu. Jeg hadde allerede fullført 40 intervjuer i Balaju som er en bydel i Kathmandu, og 6 i Kavre, og følte at jeg begynte å bli rimelig rutinert og herda i forhold til å høre fattige historier. Vi skulle være i et privat hus denne dagen og alle foreldrene kom dit, på gårdstunet utenfor satt det omtrent 10 stk i en miks av random village people og de jeg skulle intervjue. Jeg spurte om å få låne et rom inne siden det er metodisk ganske kritisk å intervjue noen om såpass sensitve ting med et så stort publikum. Jeg og tolken min Sanju gikk inn først og satt oppe og ventet en stund. Plutselig sier Sanju; «Oh, I think we have a caste problem here, this woman is not allowed to enter the house.» Det forklarte hvorfor damen vi skulle intervjue aldri fulgte etter oss. Sanju hørte dem snakke gjennom vinduet i andre etasje og hun forklarte senere at de hadde diskutert hvordan de skulle forklare meg at denne damen ikke kunne gå inn i huset fordi hun var dalit (lavkaste), og dette var mens denne damen satt der og hørte på! Jeg synes hele situasjonen var helt forferdelig og kristen-sosialisten i magen min hadde lyst til å fortelle dem akkurat hva jeg synes om den måten å behandle mennesker på. Der gikk kultursensitivitetsgrensen min, men jeg klarte likevel å svelge kamelkaravanen. I en miks av uidentifiserbare ansiktsuttrykk med en stemme i bakhodet mitt som skrek at «dette er ikke din kultur og du kan ikke forandre den over natta, alene, og - du trenger godviljen til disse menneskene!» klarte jeg å fortsette samtalen utenfor og gå videre med intervjuene.
Bildet ovenfor er av et typisk hus på landsbygda i Kavre.
Jeg tester ut den nepalesiske bærestilen, og bruker hodet som bærebjelke.
Den ene tolken min Anita i Kavre.Det er også utrolig vanskelig når veldig fattige mennesker tilbyr brus eller mat og jeg vet at ops, der røyk dagsinntekten.. Jeg prøvde alltid å si nei, men problemet er at det er veldig uhøffelig og det ligger i den nepalesiske kulturen og verdsette gjester. I hinduistisk tro heter det nemlig at en gjest kan være Gud forkledd som menneske. En dame i Balaju gav meg en pute hun hadde laget og det koster 500 rupees å produsere den, noe som er ca en halv eller en hel månedeslønn, tolken min sa at jeg ikke hadde noe valg jeg måtte akseptere den fordi det er en fornærmelse å si nei. Denne damen hadde solgt businessen sin for å betale leie av rommet familien bodde på, og nå hadde de brukt opp alle pengene så nå visste hun ikke hva de skulle gjøre.
Utsiktsbilde i Kavre, på en klar dag kan man se hele Himalaya der hvor skyene på bildet er.En annen ting som har vært spesielt vanskelig i Kavre, og særlig de to dagene jeg måtte leie bil med sjåfør fra Redd Barna, er å forklare at noen som har råd til en flybillett fra Norge til Nepal og kommer i en stor jeep som det står Save the Children på, bare er en lusen student som lever på lån fra den norske staten og overhodet ikke har noen makt over den store pengesekken? Jeg åpnet alle intervjuene mine med å forklare hvem jeg er, hva jeg gjør og hvorfor, og at jeg skal levere rapporten min til tre organisasjoner men jeg har ingen makt over hva de vil gjøre med den og at jeg kan ikke love dem noe. Likevel får jeg inntrykk av at det er litt sånn «my head is nodding but I can't hear a word that is comming out of your mouth» for mange fortsatte likevel å spørre når jeg kom tilbake. Vi prøvde å forklare igjen, men det så ikke ut til å fungere så bra, og jeg forstår det jo hvis jeg skal prøve å tenke på hvordan verden ser ut fra deres ståsted. Det lengste de noen gang har reist er sannsynligvis med den lokale bussen til Kathmandu, og en utlendinger må såklart fremstå som utrolig rike med tanke på at de har råd til å fly rundt halve kloden.
Redd Barna sin sjåfør Durgba, en lystig mann med glimt i øyet. "You need to put on your seat belt because now we are going outside Kathmandu." "Ok, sorry I forgot, but don't you think we need seatbelt in Kathmandu as well, there are accidents here as also?" "Yes but not big accidents, in Kathmandu it's more like kissing, cars kissing all the time!"
I Kavre innså jeg at jeg måtte gi foreldrene noe fordi flere av dem måtte gå 1 time eller 3 for å komme til intervju, derfor delte jeg ut en liten symbolsk gave med skrivebøker, blyanter, blyantspisser og kjeks til alle, og dette var sikkert med på å bidra til å bygge opp under inntrykket av den hvite rikingen. Heldigvis fant jeg ut hvor langt foreldrene måtte gå akkurat i tide til å stoppe på veien og kjøpe litt ting, men det jeg ikke tenkte på var å kjøpe noe til den lokale fasilitatoren som tok oss med rundt og på slutten av den andre dagen havnet jeg opp i nok et etisk dillemma. I det vi skulle si hadet og en liten hærskare står og stirrer på oss, hvorav et par av barna kan litt engelsk, sier Sanju, tolken min, akkurat høyt nok til at de som står rundt kan høre det: «What about Kamla, you have to give her something!» Kamla (fasilitatoren) sto akkurat langt nok unna til at hun muligens med den lille engelsken hun kunne muligens fikk det med seg. «Eeeeh I didn think about that, I don have anything!» «Well give her money, I will get in the car and you will take her for a walk and you will give her something! You have to give her something!» Helt satt ut av ordren, bekymret for om jeg hadde veksel og etisk bekymret over å begynne å smøre folk som allerede får lønn, hadde jeg intet annet valg enn å ta med Kamla og late som jeg var rolig og kontrollert og hadde planlagt å gi henne litt «tips» som jeg valgte å kalle det.. Også var jeg i gang og måtte betale de to andre fasilitatorene like mye, jeg valgte å kalle det en gave de to neste gangene. Men hvor går grensen for hvem jeg må betale når den streken først er krysset?
Apropos tolken min sin rett-frem-uten-å-gå-rundt-grøten-ordre, det minner meg om en annen situasjon når vi gjorde intervjuer i Balaju. Nepalesere generelt har nemlig en tendens til å si alt de tenker høyt. Vi holdt på å intervjue en familie med to koner, noe som i seg selv er en litt sær opplevelse når begge to er til stede. Denne familien hadde omkring 10 barn totalt og intervjuet begynner med at Sanju belærer mødrene om familieplanlegging, hun spør så den ene moren hvor gammel hun er, og moren svarer at hun er 40. Sanju himmler med øynene og ler og slår seg på lårene og sier at moren hennes er 60 og hun trodde at hun var mye eldre! Denne moren sier da at det er nok fordi moren til Sanju ikke trengte å jobbe så hardt som henne, hvorpå Sanju svarer at neida, det er ikke grunnen. «I told her that it is because you have to many children!». Nå mener jeg på ingen måte å henge ut Sanju, hun er en helt normal nepaleser bare så det er sagt, for sånne ting skjer hele tiden, alle nepalesere gjør det. Senest i går i heisen på jobb forsto jeg med den lille nepalien jeg har plukket opp at tre menn gjorde narr av en feit dame, de drev og telte henne som om hun var tre personer også pekte de på vektgrensen på 8 personer på skiltet i heisen.
Bildet ovenfor er fra et typisk fattig hjem i Balaju Kathmandu hvor hele familien lever på et lite rom. (Jeg følte at jeg måtte sensurere litt siden jeg ikke har spurt disse menneskene om lov til å legge ut bilder av dem på internet som et eksempel på fattigdom i forbindelse med barnearbeid).
Dette bildet er fra hjemmet til en familie jeg intervjuet i Balaju, de drev med palter farming som er en form for gård hvor de lever på leid land og driver med husdyrhold. Moren i huset sa at hvis de bor der i 2 år kan hun klare å spare opp litt penger og forberde situasjonen til familien. Dette er ikke et typisk ekesempel, de fleste familiene jeg møtte levde i større hus hvor de leide et rom slik som på bildet ovenfor igjen.
Nå høres det ut som jeg bare har møtt motgang, men faktisk er det motsatte tilfellet, generellt er jeg utrolig overrasket over hvor enkelt det har vært å få kontakt med foreldrene, og over de utrolig godt organiserte fasilitatorene jeg har møtt, og blandt foreldrene har det har vært utrolig lite nepali-tid. Det er nesten så jeg lurer på om nepali-tid er en myte, men som den andre tolken min, Anita sa; «Nepali-time started in the government sector!» (Og det tror jeg på i og med at de nettopp annonserte at de kommer til å bruke omtrent 2 år på å lage ny grunnlov!). Folk er på tiden, nesten plagsomt mye på tiden til tider, når det sitter 6 foreldre i kø og alle kommer samtidig istedenfor på forskjellige tidspunkt, slik som vi prøvde å få til - rett og slett fordi de har aldri har blitt innkalt til noe individuelt og de er vant til å alltid komme sammen. Og det skal sies at slettes ikke alle forventer noe fra meg, mange ser også ut til å forstå at jeg bare er student og flere godhjertede foreldre har takket meg for at jeg kom hele den lange veien og bryr meg om å høre historien deres. Jeg har lært masse og hatt utrolig mange gode opplevelser. De fleste foreldre fremstår som smarte og omsorgsfulle, de er bare fattige og uten alternativer. Flertallet av intervjuene mine var enkle og greie og gjennomføre og jeg opplevde at de aller fleste var ærlige og synes det var uproblematisk å fortelle meg om problemene sine.
Men jeg har også opplevd at folk har følt seg underlegne og sjenerte fordi jeg er utlending med høy utdanning. Det var et par tilfeller hvor folk sa at de ikke visste noe fordi de ikke er utdannet, og at utdannede folk er smarte mens de uten utdanning ikke vet noe. En far kikket ned under nesten hele intervjuet og på slutten svarte han på et spørsmål; «I don't know how to talk to you, I am not used to talking to people from the outside.» Denne samme mannen hadde en utrolig hjerteskjærende historie, han hadde solgt alt landet sitt så kona kunne dra til Qatar for å jobbe, men så stakk hun av med alle pengene, to av sønnene deres og den påståtte arbeidsgiveren isteden, nå er han landløs og alene med den ene datteren.
Det tilfellet som gjorde sterktest inntrykk på meg var tre søstre som levde alene på et lite rom på 5-6 kvadrat i Kathmandu, begge foreldrene var døde for noen år siden og de hadde ingen andre. Den eldste var omtrent 18 år og fungerte som familieoverhode, de jobbet alle med spinning i hjemmet. Hun hadde prøvd å få en bedre jobb men det er ikke lett uten utdanning, i tillegg var hun syk med tyfoidfeber når vi var der, så da kunne hun ikke jobbe så mye. Hun var ikke så interessert i å snakke med oss fordi det hadde vært noen utlendinger der før og intervjuet dem men de fikk ingen hjelp. Øynene hennes var helt døde, ikke så mye som antydning til et glimt engang, noe som er veldig forståelig når hverdagen handler om å overleve. Dette er det tilfellet som etter 80 intervjuer med fattige mennesker enda står sterkest på netthinna mi og jeg klarer ikke å glemme dem, det er den ene situasjonen hvor jeg føler at jeg må prøve å gjøre noe, så jeg forsøker å finne ut hvilke organisasjoner som finnes og se om jeg kan klare å sette dem i kontakt med noen. De kan kanskje også få stipend fra Redd Barnas partneorgansiasjon for skolegang til de to minste jentene.
Jeg kunne fremdeles ha skrevet mye mer for det har vært utrolig mange inntrykk og møter med sterke kvinner som kjemper for å overleve (de fleste jeg har intervjuet var mødre). Og apropos sterke kvinner så kom jeg på en til historie som jeg bare må fortelle. Alkoholisme er et stort problem blandt fedrene og mange mødre kjemper alene med kun en inntekt for å få det til å gå rundt - fordi mennene er noen slasker som drikker opp alle pengene. Men en mor jeg møtte hadde fått trening i hvordan hun skulle håndtere situasjonen. Hun ventet til mannen var full nok, også bandt hun ham fast til en stolpe i huset, når han ble edru skjelte hun ham ut til spott og spe for hele landsbyen som såklart kom på besøk for å se hva som forgikk. Han fikk klar beskjed om at dette kom til å være situasjonen fra nå av og at hvis han fortsatte å drikke var dette måten han kom til å våkne opp på hver gang han ble edru. Mannen følte seg så truet av kona og så skamfull ovenfor landsbybeboerne at han sluttet å drikke. Denne damen er nå en forgangskvinne i landsbyen og har hjulpet andre familier med alkoholproblemer, totalt har åtte damer i landsbyen gått på kurs nå, og flere av dem har lykkes med å få skikk på ektemennene sine. Women empoverment er tydeligvis way to go!
De to bildene ovenfor er fra Balaju, området ligger midt ved en hovedvei og er utrolig forurenset og skittent i sentrum, men man skal ikke langt utenfor sentrumskjernen før man plutselig er midt i en landsby.
Dette bildet er fra en busstur i Kavre mens bussen kjører, den er så full at folk henger på utsiden! Jeg hadde en av mine mest fryktinngytende opplevelser noensinne på en lignende buss en annen dag. Det var som å kjøre hurlumheiekspressen i Harry Potter, veiene er supersmale og svingete og flere steder er det bratte skrenter rett ned på den ene siden (Beklager mamma, jeg vet jeg ikke burde fortelle deg sånne ting, men det er jo fortid nå). Bussen var overlastet med mennesker og det føltes som den skulle velte i hver eneste sving. Jeg holdt så hardt i setet forran at knoklene hvitnet og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hyperventilerte litt, jeg var vettskremt. Strategien til sjåføren var litt sånn; oi der er en skarp sving, da trykker vi klampen i bånn dere! Jeg forsøkte å forklare Anita at i min kultur (som tydeligvis er en beskyttet unormal glassboble i nord) er sikkerhet nummer 1 også kommer service rett etterpå og at jeg bare er et produkt av dette, ettersom vi blir opplært i sikkerhet så fort vi lærer å gå (ikke lek i veikanten f.eks) "Vel you know we have a different culture and from we are children we learn that whatever challenge, you have to face that." Plutselig i en sving bråbremset bussen og jeg trodde nesten at vi kræsjet. Det var en møtende buss, og Anita forklarer at folk har begynt å klage nå. "Ååå?" sier jeg i håp om å få høre at jeg hadde rett og ikke er unormal når jeg ønsker at sjåføren må senke farten. "Yes, they are complaining why he didn't use the horn!"
Det er bryllupssesong i Nepal, og rett som det er kan man se biler pyntet med blomster og hornmusikkorkestre som spiller og marsjerer midt i gata.
Gemma sammen med kollegaer fra kontoret, det var gøy å se damene i sari-finstasen. På bildet nedenfor er datteren til en annen kollega i finkjolen.
Gruppebilde av en gjeng Redd Barna "representanter"
