Alternativ jul med en unik solskinnshistorie

Den siste måneden har vært preget av de to største festivalene i Nepal, nemlig Dasain og Tihar. Jeg fikk ikke med meg så mye av Dasain siden jeg var på trekking, men jeg har tatt det igjen nå i Tihar. Festivalen minner litt om norsk jul og nyttår, barn og voksne har en dag hvor de går «julebukk» og det er fyrverkeri overalt. Jeg føler meg slettes ikke trygg med gatene fulle av hormonelle tenåringsgutter med fyrstikker og fyrverkeri og det er mer enn en gang jeg har hoppet i grøfta, klar for å søke dekning. Man skulle tro at det skal mer til for å skremme noen som har vokst opp på bygda og tilbragt mer enn en nyttårsaften ved den lokale bensinstasjonen, (som ved et under fremdeles ikke har gått i lufta) men kanskje det er nettopp fortiden min som innhenter meg siden jeg i ettertid har innsett at det ikke var spesielt trygt.

Tihar er en festival med mye lys, blinkende og i alle farger, litt som mini USA i Kathmandu, men det er også en fin festival med levende lys, og om kvelden setter folk ut lys utenfor husene og butikkene sine. Festivalen varer over fem dager og hver dag tilber de et nytt dyr, utenom den femte dagen som er brorens dag. Den første dagen er det kråken som står i fokus, fordi kråken sies å komme med dødsbudskapet derfor er det viktig å blidgjøre den, dag nummer to er hundens dag, også er det kua og oksen. De putter tikka i panna på dyrene, (selv om jeg tviler på at de klarer å gjøre det med kråkene) tikka er det fargede blessing merket i panna. Det var ganske interessant å se alle gatehundene gå rundt med røde merker i panna.

Damen på bildet under holder på å male noe på gaten utenfor døren til huset sitt, jeg vet ikke helt hva det er men det er nok en eller annen blessing for god lykke eller noe i den rettningen.

På tirsdag var meg og Kaja invitert hjem til Sharda som jobber i resepsjonen hos Redd Barna, det var utrolig hyggelig og vi ble begge umiddelbart adoptert av moren hennes, så nå har vi fått vår egen Nepalesiske Amma (mor). Vi fikk nødig lov til å gå hjem og hun så helst at vi ble der over natta, men hvis vi lovet å komme tilbake for Bathika på torsdag så var det greit. Bathika er brorens dag og det er høydepunktet i Tihar, søster putter Tikka på bror og bror putter tikka på søster. Denne dagen er det ikke bare det vanlige røde merket men hele syv farger som representerer regnbuen, det er også en beskyttelse mot syv spøkelser, og alle disse fargene brukes når man er veldig glad. Etter at jeg hadde blitt farget i alle regnbuens farger og spist noe som føltes som et halvt tonn med Dahl Bhat (Ris, bønner og grønnsaker, og i dette tilfellet mutton - som er kjøtt av verdi tilsvarende juleribba) bestemte jeg meg for at dette får være min alternative jul i år. Greit å være ferdig med det allerede i oktober, for mens alle dere andre river av gavepapir den 24 Desemer så befinner jeg meg sannsynligvis midt oppi et mylder av religioner og absurde ritualer et ukjent sted i India - og da er det jo greit å ha varmet opp med hinduistisk jul på forhånd.


At Sharda er en ekte Norges-venn gjør overgangen fra Norsk juletre og ribbe til hinduistisk tikka og mutton Dhal Bhat enklere, for vi snakket mye om hennes hele tre besøk i Norge. Hun har til og med en Norges bok med bilde av Kristiansand og jeg kunne peke på mormors leilighet, hvor jeg så og si bodde i en periode, og ja – jeg lengtet litt hjem da.


Shardas historie er enestående, og hun har flere ganger vært kjendis i Norge. Første gangen historien hennes ble vist på NRK var hun fire år og poliorammet og krabbet rundt på alle fire i en liten fjellbygd i Nepal. Så fikk hun støtte fra middlene fra TV aksjonen og hun og moren fikk gå på skole. I 2003 fikk Redd Barna igjen TV aksjonen og sendte Sharda til Norge, som et levende bevis på at det nytter. Etter TV aksjonen fikk Redd Barna et brev fra Sunnås sykehus om at de ønsket at Sharda kom tilbake til Norge så de kunne gi henne gratis behandling og nye tilpassede krykker. Jeg har sett flere artikkler fra dette og det som var mest stas for journalistene var når hun nesten druknet i bassenget på Sunnås og fysioterapauten måtte hoppe uti med alle klærne for å redde henne. Så, i 2006 fikk Redd Barna OD (Operasjon Dagsverk) og Sharda ble enda en gang sendt til Norge hvor hun reiste land og strand rundt og fortalte sin historie. I en bisetning i dag, mens jeg fremdeles slet med å trykke ned mer Dhal Bhat, sier hun at elevene synes særlig det var spennende når hun fortalte om da hun ble kidnappet av maoistene. Jeg satt nesten risen i halsen. «Hva sa du?!» Sharda har en egen uhøytidlig måte å fortelle om livet sitt på og jeg satt nesten maten i halsen enda en gang når jeg skjønte at denne jenta ikke bare har blitt kidnappet en gang, men to ganger! Først presset maoistene henne til å drive propaganda for å rekruttere flere unger og ungdommer til hæren deres, også kidnappet de henne og en hel gjeng på omtrent 20 stk. De tvang dem til å gå langt uti jungelen. Etter en stund klarte ikke Sharda å gå lenger fordi det var veldig vanskelig på krykker. Maoistene presset henne, men hun klarte ikke mer så hun sa at da fikk de heller drepe henne. Heldigvis lot de henne gå isteden. Sharda sier at hun tror det var fordi de visste at de ble forfulgt av regjeringsstyrkene og de hadde ikke tid til å sinkes av henne. Senere ble to av vennene hennes i den samme gruppen drept i et sammenstøt mellom maoistene og regjeringsstyrkene.

Den andre gangen hun ble kidnappet var etter at hun kom hjem fra TV aksjonen i 2003. Maoistene kom å hentet henne en dag hun var tilbake i landsbyen sin og jobbet litt frivillig som engelsklærer på skolen. Nok en gang tok de henne med langt uti jungelen, hun skjønte ikke hva de ville helt til de tilslutt tok frem et avisutklipp fra en Nepalesisk avis hvor det sto om den svimlende summen av penger som Sharda hadde vært med på å samle inn i Norge. Maoistene trodde at Sharda hadde med seg alle disse pengene tilbake og forlangte å få 10 prosent. Hun prøvde å forklare som best hun kunne. men maoistene ga henne klar beskjed om at de ikke hadde tatt henne med denne lange veien for å bli belært. Tilslutt klarte hun likevel å overbevise dem om at hun ikke hadde tilgang på alle disse pengene og at de heller kunne få litt land av moren hennes hvis de kom tilbake til landsbyen den påfølgende onsdagen. Heldigvis lot de henne gå også denne gangen, og innen maoistene kom for å få landet sitt var Sharda tilbake i Kathmandu – som var rimelig maoistfritt på den tiden. Moren klarte å sjarmere damene som maoistene hadde sendt, de smeltet da de så at hun var alene med et lite barn, istedenfor å ta landet fra henne endte de opp med å hjelpe henne i to dager.

I ettertid har det også vært to andre episoder, en gang ble hun forfulgt i Kathmandu mens hun satt i en taxi, av en mann i en annen taxi. Hun klarte å komme seg unna ved å svinge inn i regjeringshærens område og de fikk arrestert ham. En annen gang var hun tilbake i landsbyen sin med et filmteam fra NRK og en fotograf fra Dagbladet og de kom seg ut akkurat i tide, før maoistene gjennomsøkte huset hennes. De ble forfulgt på veien tilbake til Kathmandu men klarte å riste dem av seg.

Shardas historie er virkelig en dramatisk solskinnshistorie med en happy ending. I dag studerer hun mens hun jobber i resepsjonen hos Redd Barna, hun bor i Kathmandu sammen med moren sin og to tantebarn. Hun er lykkelig og lever et godt liv hun bare kunne ha drømt om uten støtten fra Redd Barna.

://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/tv_aksjonen/tv_aksjonen_2003/arets_tv_aksjon/2751537.html


Sharda putter tikka i panna på tantebarnet sitt.


Vi kjøpte "julebukk"masker til barna, det slo ann.

Freelance forsøk

I går havnet jeg midt oppi en massiv demonstrasjon rett utenfor kontoret, jeg kasta meg rundt og brukte resten av dagen på å gå i demonstrasjonstog og jakte på politi insektører mens jeg lekte freelance journalist. Målet var Klassekampen fordi de fulgte valget veldig nøye og sånne ting kan være godsaker for dem, men jeg fikk dessverre avslag fordi de ikke hadde plass og heller ikke budsjett til å kjøpe inn så mye. Jeg sendte den til Dagsavisen nå men det er nok litt vel sent på dagen. Jeg poster den likevel her siden jeg brukte omtrent 12 timer på hele jobben.

Nepalesiske gater renses for gateselgere

Demonstranter gjennomførte tirsdag formiddag en fredelig demonstrasjon i Kathmandu etter at regjeringen har besluttet å stenge alle gateforetak i Nepal. - We are ready to die, we have to fight!" sier Amika Koirala leder for den lokale fagforeningen i Chabahil i Kathmandu.

Den siste uken har politiet jaget gateselgere bort fra gatene i enkelte områder av Kathmandu. Folk er usikkre på hvordan prosessen videre blir, og gategrunderne protseterer i påvente av en snuopperasjon fra regjeringen, eller anvisning til alternative områder hvor de kan fortsette virksomhetene sine. The street business organisation samlet medlemmer fra lokalområder i hele Kathmandu Valley til kamp mot regjeringens vedtak om å håndheve loven som forbyr gateforetak. Familieforsørgere og studenter som er avhengige av foretakene sine for å skaffe mat på bordet og betale skolepenger samlet seg under en felles oppfordring til regjeringen om å gi dem et annet alternativ.

Ingen plan B
Sita Daudel har tilbragt de siste 16 årene på gaten i Rattna Park, busstoppet i hjertet av Kathmandu. Hun selger sokker, undertøy, lommetørkler og andre småting.
- Dette får direkte konsekvenser for oss, vi har ingen andre alternativ, uten businessen vår kan vi ikke skaffe mat på bordet og sørge for utdanning til barna våre. Daudel har fem barn og ingen landsby å dra tilbake til. Som så mange andre flyktet hun med familien sin til Kathmandu på grunn av maoistproblemer på landsbygda, ingen av slektiningene hennes bor i landsbyen lenger og de har ingenting å dra tilbake til.
- Statsministeren har sagt at de som jobber på gaten bør dra tilbake til landsbyene sine, sier Mahendra Shrestha, han er student og finansierer studiene ved å selge jeans på gaten. Shrestha antar at omtrent 60 prosent av alle de som lever av å selge ting på gaten har migrert til Kathmandu fra landsbyer andre steder i Nepal.
- Regjeringen mener at vi er i veien for traffikken så derfor vil de ha oss bort fra gaten, men de må gi oss et annet alternativ. Sheresta er bekymret for hvordan han skal klare å finansiere utdanningen sin hvis han ikke kan fortsettte å selge jeans på gaten og han håper at regjeringen vil gi dem et anvist område hvor de kan fortsette å selge ting.
Budi Dulai lever av å selge smykker og låne ut vekten sin slik at folk kan veie seg, det har vært levebrødet hans de siste åtte årene. Han har fire små barn og forsørge og forklarer at han ikke kan dra tilbake til landsbyen sin fordi maoistene beslagla eiendommen hans, dessuten har han ingen slektninger i der lenger, samtidig som han har for mye lån til å ha råd til å dra tilbake. På spørsmål om hva han skal gjøre nå svarer han at han ser ingen annen utvei enn å tigge.

Politivold
Demonstrantene er sinte og flere roper mot politiet; «Vi har to og tre barn, hvordan kan vi skaffe mat til dem?» Likevel er det ingen som kaster murstein eller brenner bildekk, og flere understreker at det er en fredelig demonstrasjon, men at politiet ikke følger de samme spillereglene. Flere tilfeller av politivold forekom, noe som resulterte i lettere skader og frustrasjon over det demonstrantene oppfattet som politiets manglende respekt for en fredelig demonstrasjon.
Kurlt Dancy ble først slått på hendene av politiet da han deltok i demonstrasjonen. Han ropte og ba dem stoppe men de fortsatte å slå ham, denne gangen i ansiktet. Dancy hevder at han bare ville streike fredelig. Flere av demonstrantene sier at demonstrasjonene likevel kan komme til å utvikle seg i voldelig rettning hvis de ikke får gehør fra regjeringen. Torsdag er det annonsert streik i hele Kathmandu Valley og alle veiene vil være stengt.

Rettferdiggjørende håndtering
Politi inspektør Resham i Lalitpur, Kathmandu sier at de fjerner alle gateforetakene fordi det forårsaker trafikkproblemer.
Han mener at det finnes mange andre alternative levebrød for demonstrantene.
- De kan dra tilbake til landsbyene sine, eller de kan bygge veier eller hus, jeg tror det er mange muligheter i Kathmandu men de driver gateforetakene fordi de kan tjene mye penger på det.
Han benekter at polittiet har skadet demonstranter men sier at det kan hende de andre politistyrkene i Kathmandu har grepet inn hvis noen ble veldig sinte, og legger til at de griper inn hvis demonstranter er agressive.
Dhanpati Sapkota, ansvarlig for den sentrale kommunale politistyrken i Kathmandu hevder at hans styrker ikke har brukt vold mot demonstrantene og sender ballen tilbake til de andre politistyrkene. Han forklarer at dagens politistyrke besto av 65 kommunale politibetjenter og 35 fra den sivile styrken, og sier at de sivile politistyrkene muligens kan stå bak. Sakopta forsvarer likevel politiets håndtering av situasjonen.
- Uansett hva politiet gjorde i dag så kan det rettferdiggjøres fordi demonstrantene ikke burde gjennomføre demonstrasjonen i de traffikerte gatene, hvis de vil demonstrere så bør de gjøre det i en annen gate hvor det ikke er trafikk.
Sapkota sier at regjeringen har satt sammen en kommittée som skal se på problemene og forsøke å komme opp med altervative løsninger og inntektskilder for gategrunderne. Kommunen diskuterer mulighetene for å foreslå mobile gateforetak som kan flyttes fra et sted til et annet, og ønsker samtidig å kún tilate salgsvirksomhet på lørdager. I følge Sakopta dokumenterte en undersøkelse gjennomført i fjor at det er 6000 gateforetak bare i Kathmandu. Flere av demonstrantene hevder at 25 000 mennesker er avhengige av inntektene fra disse foretakene.

Middlertdig «fredsavtale»
Demonstrantene annonserte streik i hele Kathmandu Valley på torsdag, men Kathmndu Post melder onsdag ettermiddag om at streiken er avlyst etter at en middlertidig avtale er blitt forhandlet frem. Gateselgerne får holde åpent frem til den store Tihar festivalen neste uke og regjeringen sier at de skal se på alternative løsninger, men så langt er fremtiden for alle minigrúnderne svært usikker.

Kurlt Dancy hevder han bare ville demonstrere fredelig men likevel ble slått av politiet.


Budi Dulai lever av å låne ut badevekten sin og selge smykker på gaten. Han har fire små barn å forsørge og ser ingen annen utvei enn tigging dersom regjeringen virkelig gjenomfører planen om å rense gatene for gateselgere.

100 politibetjenter ble satt inn i operasjonen med å holde styr på demonstrantene. Flere episoder av politivold mot demonstranter forekom.

Fagforeninngsledere holder taler mens demonstranter sperrer gatene for trafikk.

Stuck in Bandah

Jeg er for tiden stuck i bandah (streik). Jeg skal gjennomføre andre halvdel av intervjuene mine på landsbygda og fikk en solid start i helgen med samlebånd intervjuer på høyt plan, hele 14 intervjuer og 3 gruppediskusjoner. Det gikk unna i rekordfart, og da kan man leve med 12 timers dager en liten stund. Jeg måtte bruke jeep i helgen fordi det var såpass langt inni bushen men resten av intervjuene kan jeg bruke offentlig transport for å komme meg rundt. Planen er å bo i Banepa en by ca 1 1/2 time fra Kathmandu også reise ut derfra hver dag. Jeg hadde hørt rykter om at det var streik på tirsdag så jeg bestemte meg for å dra mandag kveld, men da var det allerede forsent. En mann ble drept i en krangel eller i trafikken og nå streiker de fordi de krever erstattning til familien hans. Det virker som om dette er en av de vanligste grunnene til å streike her, og som en kollega av meg sa i dag; "Det er den eneste måten de kan gjøre det på for landet vårt har ikke mekanismene som trengs for å håndtere sånne situasjoner."

Vi forsøkte å dra tirsdag morgen og det var veldig mye frem og tilbake om det var streik eller ikke, bussen stoppet hele tida og forskjellige beskjeder og rykter verserte om hverandre, folk reiste seg og skulle til å gå av også satt de seg igjen - omtrent fem ganger. Etter mye om og mén ble vi alle kasta av bussen på et random sted fordi de bestemte seg for at det var for risikabelt når de ikke visste om det var streik. Vi bestemte oss for å ta bussen til Bakthapur som er ca 1/2 time fra Banepa og forsøke å komme oss videre derfra, men det ble bomtur. Ingen bussen stoppet, ingen taxier kjørte og når jeg ringte Redd Barna og spurte om det var mulig å få en jeep så sa de at de ikke tør å kjøre når de ikke vet om streiken er voldelig, noe som er veldig forståelig.
Vi kunne ikke dra i dag heller fordi streiken har tatt seg opp, og vi har foreløpig utsatt det til fredag og håper at det vil roe seg. Inntil videre lever jeg med ryggsekken pakket og klar på siden av senga og sier som Nepalesere flest Ke Garne? (Hva kan man gjøre?)

Mac Donalds del 2

Er det ikke Yak Donalds så er det Mini Mac Donalds, denne varianten ser noe sunnere ut enn storebrors originale versjon. Kanskje de selger epleburgere? Hva kan man si, globaliseringens g-lokaliserte veier!

"Juleferie"

Nepalesernes "jul" Dashain betydde en hel uke med ferie for meg. Dashain er den største festivalen og i forkant var det fullstendig kaos i Kathmandu i det alle drar ut av byen til landsbyene sine, i et par dager sto trafikken nesten stille og det var mer effektivt å gå enn å ta mikrobuss eller taxi. Det var deilig å komme ut av byen selv om det var med hjertet i halsen at vi kom velberget frem i den verste Dashain-rushtrafikken. Vi tok turistbussen fra Kathmandu til Pokhara, en strekning som er listet som en av verdens farligste veistrekninger, - slettes ikke uten grunn. På veien så vi ikke mindre enn tre trafikkulykker, og bussen vår kjørte ned en familie på fire på motorsykkel. Moren falt av og ble skadet så vi måtte ta henne og den sjokkskadede familien med til sykehuset i Pokhara. I følge Nepalesisk lov er det helt greit å være to voksne og to barn på en motorsykkel og bare føreren trenger å bruke hjelm. Senest uken før fikk jeg tilbud om haik av en tilfeldig forbipasserende, jeg takket høflig nei og sa at jeg ikke var interessert i å kjøre uten hjelm, hvorpå han så uforstående på meg og pekte på alle de andre passasjerene som kjører uten hjelm; "You see it´s fine, just the driver needs a helmet."

Det så heldigvis ut som moren kommer til å klare seg bra, jeg tror hun kommer fra det med skrekken, men ikke alle er så heldige. Gemma som jeg bor sammen med tok den samme bussen tilbake på fredag og da ble en gutt drept i trafikken, lokalsamfunnet streiket og sperret veien i seks timer helt til de hadde fått forhandlet frem en passende erstatningssum for guttens familie.

Etter en heller ubehagelig start på reisen sjekket vi inn på Castle Resort i Pokhara, det ligger høyt oppe i dalsiden med en fantastisk utsikt over innsjøen og byen. Pokhara er et avslappende sted som minner litt om Karibien når man går i gatene. Jeg reiste sammen med Kaja som er i Nepal for å gjøre feltarbeid til masteren sin og jobber med Redd Barnas partnerorganisasjoner. Oppgavene våre overlapper litt så det er veldig praktisk å ha fått en diskusjonspartner.

Vi bodde i denne fine lille hytten den første natten og tenkte at vi skulle unne oss litt luksus før vi dro på trekking en uke. Castle Resort var aldeles utmerket bortsett fra at vi fikk uventet besøk på nattestid. Det begynte med at jeg trodde det var innbrudd for jeg hørte så mye merkelige lyder. Etter å ha ligget stiv i sengen i ti minutter mens jeg forsøkte å overbevise meg selv om at det bare var innbilning ble jeg tilslutt overbevist om at jeg hørte skritt. Jeg vekket Kaja og vi skrudde på alle lysene, etter en stund tenkte vi at hvis det var noen der så måtte de vel ha blitt skremt av lysene og av at vi snakket så vi forsøkte å sove igjen. Da jeg akkurat hadde nådd det stadiet der man er på vei til å gli inn i søvnen hørte jeg noe på sekken min, jeg halvåpnet øynene akkurat i tide til å se et uidentifiserbart dyr (som i mørket kunne se ut som det var på størrelsen med en rotte) hoppe fra topplokket og ned på gulvet. Min kontante reaksjon var å hyle så Kaja nesten fikk hjerteinfarkt og responderte med et like skrekkelig hyl i det hun trodde jeg sa at; "Det er noen her inne!" To sekunder seinere sto to jenter rådville i senga og begynte forsiktig å løfte på ting for å finne ut om det var en rotte, en mus eller en firfisle. På den positive siden så visste vi hvertfall nå at det ikke var skumle menn. Etter en oppgitt jakt og et mislykket forsøk på å finne en vaktmann som kunne hjelpe oss, prøvde vi å slappe av litt før vi måtte opp kl fire for å rekke flyet vårt. I det Kaja satte beina på gulvet pilte noe inn på badet, og etter en liten stund kunne vi høre masse lyder og piping. Vi stålsatte oss og åpnet døra fordi vi måtte ha tak i klærne våre som hang til tørk der inne. Og der, nedi doen hadde musen fanget seg selv, den prøvde fortvilet å kravle seg opp langs kanten. Tross en natt med ødelagt søvn hadde jeg ikke hjerte til å flushe når jeg så hvor hjelpeløs den så ut. Vi prøvde å si fra til de som jobbet der men jeg vet ikke om de forsto engelsk, så musens skjebne er heller uviss.

Vi fløy fra Pokhara til Jomsom og glemte nesten hvor trette vi var når vi landet i helt klart vær med utsikt til fjellene. Vi spiste frokost på taketerrassen på en gjestehus før vi satte kursen mot Kagbheni den første landsbyen vi skulle sove i. Den første dagen var enkel med kun 2 1/2 times gåtur fordi vi måtte være omtrent på samme høyden som vi landet i for å akklimatisere oss.

Strekningen fra Jomsom til Kagbheni består av steinørken, noe som føles ganske sært når man vet at man er i Nepal - landet man lett forbinder med snøkledde fjelltopper og grønne daler.

Etter ca to timers gange spurte vi noen forbipasserende om hvor langt det var til Kagbheni, de nikket bakover og sa at det var bare ti minutter. Ganske riktig, etter litt mer enn ti minutter kom vi frem til noe som så ut som det var tatt rett ut av en cowboyfilm fra Mexico. En liten landsby midt i ørkenen med fire-fem gjestehus og et skilt hvor det sto Old Kagbheni. Vi stusset litt over at dette faktisk er et stopp på den mest populære trekkingruten i Nepal og stusset enda mer da vi leste i Lonly Planet at Kagbheni skulle tilby "a number of good logdes". Men vi var likevel fornøyd med rommet vårt på New Hotel Hill-ton Roof-Top Restaurant (selv om det sikkert ville fått Paris Hilton til å rive seg i håret hvis hun hadde visst om det lille navnelånet). Etter en liten ettermiddagslur kikket vi ut av vinduet og så skiltet som pekte mot Kagbheni og innså at vi var nok ikke i Kagbheni likevel. Men det var uansett interessant å bo sånn midt uti ingenmannsland med en intens vind som nesten river ut vinduene og obskure ritualer man ikke skjønner noe av.
Midt under middagen så vi plutselig tre menn som løp ut fra et av gjestehusene mens de hoistet og ropte og sang og så ut som de veivet med noe som lignet store rambokniver. Mannen fremst i opptoget bar på noe, mens de andre løp litt i sirkler rundt ham. De løp ut i ørkenen og la fra seg noe og løp i sirkler rundt det mens de løftet de ramboknivlignende objektene opp og ned, også løp de tilbake til gjestehuset. Det var så helt absurd ut, særlig når det skjedde i en spøkelsesaktig cowboy-by midt uti ørkenen med tilsynelatende ingen tilskuere. Vi måtte selvfølgelig sjekke hva det var og vi fant et dyreskinn med forskjellige ting på, det så ut som en offring og det var det sannsynligvis også i og med at dette var under Dashain.

Dagen etter fant vi den ekte Kagbheni en halvtime lenger borte. Det var en veldig koselig landsby som ganske riktig kunne tilby "a number of good lodges". Landsbyen kunne også by på Yak Donalds og 7 eleven, takk Gud for globaliseringen sier jeg bare.. Og som om ikke det var nok..
Kunne de også tilby Yak Donalds Cyber Cafe! (Yak er et stort spiselig okselignende dyr som det finnes mange av i fjellene).
Vi begynte oppstigningen til Muktinath og kunne gradvis se at landskapet forandret seg, og grønt blandet seg med ørkenlandskap, når vi kom høyere opp gikk det også over i høstfarger. Stigningen fra Kagbheni til Muktinath er på 1000 meter så vi tok det veldig rolig i og med at vi også bar våre egne sekker. På veien opp møtte vi Sam og Andrew fra England som kikket bekymret på oss og lurte på om vi ikke hadde bærer og guide. Vi svarte kjekt at det var ikke så ille, bare 10 kilo hver (- vi er ikke nordmenn for ingenting!). Så spurte dem om de visste om det var vanskelig å få tak i et rom i Muktinath, fordi vi var ganske sent ute og jeg hadde hørt at hvis man kommer sent kan det være fullt overalt. Guiden deres Annil tilbydde seg å skaffe oss et rom siden de sikkert kom opp før oss. Vi avtalte å møtes når vi kom opp, men allerede et par hundre meter senere når vi spiste lunch kom Annil tilbake for å sjekke om vi var ok. Det er tydeligvis ikke så veldig vanlig å se to jenter alene i fjellene bærende på to store sekker. Vi ble etterhvert veldig gode venner med Sam og Andrew og endte opp med å tilbringe hele uken sammen med dem. Andrew uttalte senere; "Oh I felt so gey besides you when I was carrying my small backpack!" De hadde diskutert hvem av dem som burde ta sekkene våre siden de var overbevist om at vi umulig kom til å klare det, Sam var litt høydesyk så de hadde konkludert med at det måtte bli Andrew. De var iallefall enige om at vi aldri kom til å klare å nå Muktinath den samme dagen og var overrasket da vi dukket opp en time senere enn dem. Såklart, strong independent women gir ikke opp! Vi klarte oss uten merkverdig høydesyke og priste oss lykkelig over at sekkene sinket oss nok til at vi måtte stoppe mange ganger. Den siste halvtimen var merkelig, vi kunne se porten til Muktinath så nærme, men allikevel så fjern. Det var utrolig tungt å gå i den tynne luften og vi måtte stoppe omtrent hver tiende meter.

Muktinath 3800 m.o.h.

Vi mistenker at Nepalesisk faktor 50 ikke egentlig er faktor 50. jeg fikk hvertfall dette delikate skillet og er klar for en karriere som leggmodell. Knebeskyttere og sokker gir et fint lekkert hummerrødt skille.
Muktinath er et veldig hellig pilgrimssted for både Buddhister og Hinduer. Som så mange andre steder i Nepal finner man Hindu og Buddhisttempler side om side og det er helt naturlig å besøke begge templene for både hinduer og buddhister. Hindu tempelet har 108 oksefjes som det kommer vann ut av. Alle pilgrimmer som besøker Muktinath må skvette vann på deg selv fra alle de 108 vannstrålene, noen velger en mer effektiv metode og løpe under alle vannstrålene. Vannet er iskaldt og vi så mange hutrende pilgrimmer som forsøkte å tine etter å ha blitt renset i det hellige vannet. Bassengene på bildet nedenfor er til å bade i før de går inn i tempelet. Muktinath er også kjent for den evige flammen som aldri slukner, et Buddhist tempel er bygget over den hellige flammen. Jeg leste i Lonly Planet at det er en kombinasjon av en naturlig gass kilde som gjør at flammen brenner.

Vi besøkte tempelområdet på morgenen og da vi gikk ned så vi en mektig soloppgang som så ut som den var tatt rett ut av Ringenes Herre. Det var så spesielt lys at det så nesten mer Hollywood kulisse-aktig ut enn ekte. Vi var omgitt av tåke og solen kom opp mellom fjellene lenger nede og ble bare sterkere og sterkere i et slags grå-blå-hvit-rosa aktig lys. Dessverre var det ikke mulig å fange øyeblikket med kameraet mitt fordi alle fargenyansene forsvinner, men bildet nedenfor gir kanskje en slags vag ide om hvordan det så ut.

På vei ned fra Muktinath igjen gikk vi gjennom en frodig dal med innslag av høst.

Vel nede i Old Kagbheni igjen spiste vi en lang lunch, og stålsatte oss for å gå ut i sandstormen i ørkenen på vei tilbake til Jomsom. Hvis man går på ettermiddagen blåser det ganske kraftig. Vi så ut som en fin røverbande.
Andrew med made in Nepal lapp på nesa.
Lila, bæreren til guttene har vært ute en vinternatt før.

Vi bodde en natt i Jomsom hvor vi møtte Avi som jeg bor sammen med i Kathmandu. Neste dag tok vi jeep i to timer fordi vi ikke hadde nok tid til å gå, også gikk vi i 7 1/2 time. Det var en ganske tøff dag og de siste to timene var det ingen av oss som egentlig orket å snakke, jeg takker Coldplay for at jeg overlevde den siste halvtimen. Denne dagen så vi også en slange, den lå rett forran Avi i veien og så ikke snill ut, brun, liten med mønster på. Jeg ble overrasket over at slangefobien min ikke angrep meg hardere, jeg hyperventilerte bare litt lett i det jeg måtte løpe forbi den mens jeg måtte se på den for å vite om den kom mot meg eller ikke. Jeg tror det er fordi jeg ikke trodde at den var giftig, for det er jo det jeg har blitt fortalt. Men den siste dagen etter at vi hadde sett enda to slanger til, den ene var drept men hadde en sprellende hale, og den andre kjørte vi forbi - også den lå halvdø i veien, spurte jeg Annil om de var giftige. "No not that bad, you only need to go to hospital within one day, not like in the Terrai area where you have to go to the hospital within one hour." Jeg korset meg (nesten) og priste meg lykkelig for at jeg ikke visste dette før jeg dro på trekking.

På tross av en utrolig slitsom dag kom vi tilslutt frem til Tatopani hvor vi til vår store glede kunne konstatere at vi nok en gang var mer menn enn mennene som hadde jukset mer enn oss og tatt jeep det siste stykket også. Men det skal sies at til deres store glede gav vi tilslutt opp prosjektet med å bære sekkene våre selv og skaffet oss bærehjelp. De neste to dagene var bare rett opp og jeg kjente hvertfall for min del at med mine ustabile knær så må man på et tidspunkt la fornuften seire over "klare det sjøl-spiriten".

Neste morgen startet vi dagen med et bad i de varme kildene i Tatopani, utrolig sært med sånne varme kilder, det er som om man har tappet seg et litt for varmt bad som er akkurat litt smertefult å trå ned i, men så er det bare deilig (hvis man ser bort fra den lett råtne lukten og alle de andre menneskene og klarer å ikke tenke på alle bakteriene).

Desto lenger ned vi kom desto grønnere og mer frodig ble naturen.

Å være porter (bærer) er et av de vanligste yrkene i fjellene. Det er ingen skam i å leie seg en, man støtter lokalt næringsliv, og det å bære turistsekker kan nok i enkelte tilfeller være ganske mye mer lukurativt for porteren enn andre alternativ. Porteren ovenfor bærer en gigantisk vanntank som plasseres oppå hustak og pumpes full av vann.


Vi spiste mye god mat på veien, Jomsom trekken er den mest turistifiserte og det merkes. Her hviler Sam og Andrew etter en gigantisk porsjon med Dhal Bhat (ris og grønnsaker) de bestilte egentlig med kylling, men kyllingen skjønte at noe var på ferde og rømte i tide, når vi spiste var den tilbake og klukket lykkelig rundt under bordet vårt.
Høydepunktet i Dashain er den tiende dagen når Tikka blir satt i panna. Det er en slags velsignelse og den kommer visst i forskjellige former avhengig av hvilken kaste og region man kommer fra. I fjellene der vi var hadde alle rosa ris i panna.
Vi brukte to dager fra Tatopani til Goreopani. Da vi kom frem til Goreopani fikk vi høre om flystyrten i Lukla, flyplassen som er inngangsporten til Everest regionen. Det var veldig merkelig å være så langt fra sivilisasjonen at det tok tre dager før vi fikk høre det fra noen som hadde sett nyheter et annet sted. Det må ha vært helt forferdelig å være ombord rett før det gikk galt. Jeg hadde selv flydd mellom fjellene seks dager tidligere og jeg kan forestille meg hvor forferdelig det må være å styrte med et sånt lite fly, for jeg tenkte ganske nøye på det når jeg satt der oppe selv. Etterhvert kom det frem at flyet som styrtet tilhørte Yeti airlines. Jeg hadde senest to uker før kansellert og ombooket flyet vårt fra Pokhara og tilbake til Kathmandu fordi det var Yeti airlines. Gemma fortalte meg at de står på FNs liste over flyselskaper man ikke bør fly med i Nepal, det ryktes at sikkerhet ikke akkurat er første prioritet, og jeg har faktisk hørt snakk nå i ettertid om at de bestakk flyplassen i Lukla for å få lande selv om været var for dårlig. Dette må såklart tas med en klype salt, men uansett det sies mye rart om Yeti airlines.


I Goreopani sto vi opp tidlig for å dra til Poon Hill å se soloppgangen fra det perfekte utkikspunkt til Himalaya.



På veien ned til Pokhara igjen stoppet vi å spiste på et sted som lå helt i fjellsiden med sikkert 10-15 graders helling på gulvet, og jeg lot meg lett fascinere av menyen på veggen. Det er ikke alltid like lett med denne stavingen, og vi så mye rart i menyene på veien. Nummer fem her er ganske sjarmerende.
Vi fikk tid til en kveld ute i Pokhara og en halv dag med en deilig frokost og en tur på innsjøen. Vi startet søndagen på Mike´s som er det samme stedet som vi spiste frokost på i Kathmandu i starten (se "Den perfekte weekend"). Utsikten, omgivelsene og maten var upåklagelig!

Dagen ble avsluttet med en båttur på innsjøen med trøbåt. Det var utvilsomt en fantastisk trekk med mye fin natur, fantastisk hyggelige nepalesere i fjellet, og godt selskap med mye god engelsk ironi. Det eneste minuset var at vi hadde litt regn og overskyet som gjorde at vi gikk nok glipp av noen flotte snøkledde fjelltopper. Litt trist å dra tilbake til forurensede Kathmandu, jeg kunne lett ha fortsatt en uke til. Men alt har en ende og vi fløy trygt tilbake med Buddha air - som viser seg å pr dags dato være det eneste flyselskapet FN bruker i Nepal. Likevel; sikkerhetssjekken er den samme, den foregår omtrent slik; " Do you smoke?" "Do you have a lighter?" "No? Ok fine!"