Den siste måneden har vært preget av de to største festivalene i Nepal, nemlig Dasain og Tihar. Jeg fikk ikke med meg så mye av Dasain siden jeg var på trekking, men jeg har tatt det igjen nå i Tihar. Festivalen minner litt om norsk jul og nyttår, barn og voksne har en dag hvor de går «julebukk» og det er fyrverkeri overalt. Jeg føler meg slettes ikke trygg med gatene fulle av hormonelle tenåringsgutter med fyrstikker og fyrverkeri og det er mer enn en gang jeg har hoppet i grøfta, klar for å søke dekning. Man skulle tro at det skal mer til for å skremme noen som har vokst opp på bygda og tilbragt mer enn en nyttårsaften ved den lokale bensinstasjonen, (som ved et under fremdeles ikke har gått i lufta) men kanskje det er nettopp fortiden min som innhenter meg siden jeg i ettertid har innsett at det ikke var spesielt trygt.
Tihar er en festival med mye lys, blinkende og i alle farger, litt som mini USA i Kathmandu, men det er også en fin festival med levende lys, og om kvelden setter folk ut lys utenfor husene og butikkene sine. Festivalen varer over fem dager og hver dag tilber de et nytt dyr, utenom den femte dagen som er brorens dag. Den første dagen er det kråken som står i fokus, fordi kråken sies å komme med dødsbudskapet derfor er det viktig å blidgjøre den, dag nummer to er hundens dag, også er det kua og oksen. De putter tikka i panna på dyrene, (selv om jeg tviler på at de klarer å gjøre det med kråkene) tikka er det fargede blessing merket i panna. Det var ganske interessant å se alle gatehundene gå rundt med røde merker i panna.
Damen på bildet under holder på å male noe på gaten utenfor døren til huset sitt, jeg vet ikke helt hva det er men det er nok en eller annen blessing for god lykke eller noe i den rettningen.
På tirsdag var meg og Kaja invitert hjem til Sharda som jobber i resepsjonen hos Redd Barna, det var utrolig hyggelig og vi ble begge umiddelbart adoptert av moren hennes, så nå har vi fått vår egen Nepalesiske Amma (mor). Vi fikk nødig lov til å gå hjem og hun så helst at vi ble der over natta, men hvis vi lovet å komme tilbake for Bathika på torsdag så var det greit. Bathika er brorens dag og det er høydepunktet i Tihar, søster putter Tikka på bror og bror putter tikka på søster. Denne dagen er det ikke bare det vanlige røde merket men hele syv farger som representerer regnbuen, det er også en beskyttelse mot syv spøkelser, og alle disse fargene brukes når man er veldig glad. Etter at jeg hadde blitt farget i alle regnbuens farger og spist noe som føltes som et halvt tonn med Dahl Bhat (Ris, bønner og grønnsaker, og i dette tilfellet mutton - som er kjøtt av verdi tilsvarende juleribba) bestemte jeg meg for at dette får være min alternative jul i år. Greit å være ferdig med det allerede i oktober, for mens alle dere andre river av gavepapir den 24 Desemer så befinner jeg meg sannsynligvis midt oppi et mylder av religioner og absurde ritualer et ukjent sted i India - og da er det jo greit å ha varmet opp med hinduistisk jul på forhånd.
At Sharda er en ekte Norges-venn gjør overgangen fra Norsk juletre og ribbe til hinduistisk tikka og mutton Dhal Bhat enklere, for vi snakket mye om hennes hele tre besøk i Norge. Hun har til og med en Norges bok med bilde av Kristiansand og jeg kunne peke på mormors leilighet, hvor jeg så og si bodde i en periode, og ja – jeg lengtet litt hjem da.
Shardas historie er enestående, og hun har flere ganger vært kjendis i Norge. Første gangen historien hennes ble vist på NRK var hun fire år og poliorammet og krabbet rundt på alle fire i en liten fjellbygd i Nepal. Så fikk hun støtte fra middlene fra TV aksjonen og hun og moren fikk gå på skole. I 2003 fikk Redd Barna igjen TV aksjonen og sendte Sharda til Norge, som et levende bevis på at det nytter. Etter TV aksjonen fikk Redd Barna et brev fra Sunnås sykehus om at de ønsket at Sharda kom tilbake til Norge så de kunne gi henne gratis behandling og nye tilpassede krykker. Jeg har sett flere artikkler fra dette og det som var mest stas for journalistene var når hun nesten druknet i bassenget på Sunnås og fysioterapauten måtte hoppe uti med alle klærne for å redde henne. Så, i 2006 fikk Redd Barna OD (Operasjon Dagsverk) og Sharda ble enda en gang sendt til Norge hvor hun reiste land og strand rundt og fortalte sin historie. I en bisetning i dag, mens jeg fremdeles slet med å trykke ned mer Dhal Bhat, sier hun at elevene synes særlig det var spennende når hun fortalte om da hun ble kidnappet av maoistene. Jeg satt nesten risen i halsen. «Hva sa du?!» Sharda har en egen uhøytidlig måte å fortelle om livet sitt på og jeg satt nesten maten i halsen enda en gang når jeg skjønte at denne jenta ikke bare har blitt kidnappet en gang, men to ganger! Først presset maoistene henne til å drive propaganda for å rekruttere flere unger og ungdommer til hæren deres, også kidnappet de henne og en hel gjeng på omtrent 20 stk. De tvang dem til å gå langt uti jungelen. Etter en stund klarte ikke Sharda å gå lenger fordi det var veldig vanskelig på krykker. Maoistene presset henne, men hun klarte ikke mer så hun sa at da fikk de heller drepe henne. Heldigvis lot de henne gå isteden. Sharda sier at hun tror det var fordi de visste at de ble forfulgt av regjeringsstyrkene og de hadde ikke tid til å sinkes av henne. Senere ble to av vennene hennes i den samme gruppen drept i et sammenstøt mellom maoistene og regjeringsstyrkene.
Den andre gangen hun ble kidnappet var etter at hun kom hjem fra TV aksjonen i 2003. Maoistene kom å hentet henne en dag hun var tilbake i landsbyen sin og jobbet litt frivillig som engelsklærer på skolen. Nok en gang tok de henne med langt uti jungelen, hun skjønte ikke hva de ville helt til de tilslutt tok frem et avisutklipp fra en Nepalesisk avis hvor det sto om den svimlende summen av penger som Sharda hadde vært med på å samle inn i Norge. Maoistene trodde at Sharda hadde med seg alle disse pengene tilbake og forlangte å få 10 prosent. Hun prøvde å forklare som best hun kunne. men maoistene ga henne klar beskjed om at de ikke hadde tatt henne med denne lange veien for å bli belært. Tilslutt klarte hun likevel å overbevise dem om at hun ikke hadde tilgang på alle disse pengene og at de heller kunne få litt land av moren hennes hvis de kom tilbake til landsbyen den påfølgende onsdagen. Heldigvis lot de henne gå også denne gangen, og innen maoistene kom for å få landet sitt var Sharda tilbake i Kathmandu – som var rimelig maoistfritt på den tiden. Moren klarte å sjarmere damene som maoistene hadde sendt, de smeltet da de så at hun var alene med et lite barn, istedenfor å ta landet fra henne endte de opp med å hjelpe henne i to dager.
I ettertid har det også vært to andre episoder, en gang ble hun forfulgt i Kathmandu mens hun satt i en taxi, av en mann i en annen taxi. Hun klarte å komme seg unna ved å svinge inn i regjeringshærens område og de fikk arrestert ham. En annen gang var hun tilbake i landsbyen sin med et filmteam fra NRK og en fotograf fra Dagbladet og de kom seg ut akkurat i tide, før maoistene gjennomsøkte huset hennes. De ble forfulgt på veien tilbake til Kathmandu men klarte å riste dem av seg.
Shardas historie er virkelig en dramatisk solskinnshistorie med en happy ending. I dag studerer hun mens hun jobber i resepsjonen hos Redd Barna, hun bor i Kathmandu sammen med moren sin og to tantebarn. Hun er lykkelig og lever et godt liv hun bare kunne ha drømt om uten støtten fra Redd Barna.
://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/tv_aksjonen/tv_aksjonen_2003/arets_tv_aksjon/2751537.html
Sharda putter tikka i panna på tantebarnet sitt.
Vi kjøpte "julebukk"masker til barna, det slo ann.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar