Norsk-Nepalesisk vaffel, blomkålsuppe og lapskaus bursdag

I forrige uke fullførte jeg så og si alle intervjuene mine, det har vært spennende, utfordrende, interessant, slitsomt, inspirerende og etisk vanskelig. Mye kan sies om hele prosessen og alle menneskene jeg har møtt, og en dag om ikke veldig lenge skal jeg skrive et innlegg om hvordan det har vært.

Mens jeg har jobbet i Kavre som er et disktrikt 1-3 timer utenfor Kathmandu, avhengig av hvor langt ut man drar, har jeg vært så heldig å få bo i Banepa hos Marina og Benedikte som er ungdomsdelegater i Røde Kors (fredskorpsutveksling). Forrige søndag feiret vi Marinas bursdag med vaffler, lapsgaus og en overdreven hurra for deg som fyller ditt år. Meg og Benedikte demonstrerte en noe obskur "tradisjon" hvor bursdagsbarnet må stå oppå en stol mens man danser rundt og bukker og neier og snur oss omkring - til stormende jubel fra hele Røde Kors kontoert i Banepa.

En Norsk-Nepalesisk bursdag er som et Norsk barneselskap med et støy og kaosnivå tilsvarende 25 kids høye på sukker. Det er slitsomt og intenst og over på 1-2-3. (Jeg forstår nå hvorfor det alltid sto i innbydelsene på barneskolen, varer fra - TIL.) I løpet av mindre enn en time var blomkålsuppe, lapsgaus, vaffler, gele med vaniljesaus og fruktsalat og kake servert, og den store gavesermonien overstått - også var det takk for seg. Benedikte løp som et strikk og så ut som hun jobbet i et barneselskap på Mac Donalds, dog hun var imponerende kontrollert og hadde åpenbart hatt stressende sommerjobber mer enn en gang før.

Marina fikk en Nepalesisk outfit (som jeg har glemt navnet) på av sjefen og resten av kollegaene.

Badri min tredje venn i Banepa ble også invitert, han er en god venn av Siv og Vegard som nå har forlatt Nepal. Han driver et apotek i Banepa og jeg hadde flere hyggelige ettermiddager hengende rundt disken mens han ekspederte kunder. Etter at stormen hadde lagt seg og vi lo godt av at Nepalesere spiser også går de, kunne Badri og to andre Nepalesiske venner av Marina og Benedikte fortelle at i Nepal er det sånn at man egentlig skal vente med å servere maten og gjøre unna all small-talken FØRST - også spiser man og går. Kanskje ikke så rart at det var så effektivt i og med at maten ble servert med en gang?