Swayambhunath - The Monkey Temple

På søndag dro meg og Claire til Swayumbanath, også kjent som The Monkey Temple på grunn av alle apene som lever i området. Swayumbanath er det viktigste Buddhist templet i Nepal, og det ligger på en høyde med utsikt over hele byen.
Rundt den store Stupaen, som de kaller de runde Buddhist templene, ligger flere mindre templer .
Det er god utsikt over byen fra tempelhøyden, men monsunen og forurensningen gjør at man ikke ser så mye til fjellene som ryktes å befinne seg i bakgrunnen.


Rundt tempelet forbredte kvinnene seg til Teej festivalen som varer i tre dager. De faster en hel dag og ber Shiva om at mennene deres må få et langt liv. Dagen før fasten møtes kvinnene og spiser masse, utveksler gaver og danser. De er kledd i rødt slik de var da de giftet seg. Jeg er invitert på Roof-top floor Teej party på taket til Redd Barna i morgen. Alle damene skal forbrede seg til fasten på tirsdag, og jeg regner med at det blir en minneverdig opplevelse. Jeg har kjøpt meg en rød nepalesisk drakt for anledningen, for det er det visst ikke så farlig om man er gift eller ikke lenger, man får lov til å gå med rødt likevel.
En liten jente er klar for Teej festivalen ved Swayumbunath tempelet. Nedenfor er toppen av Stupaen.
Det var en fin søndag bortsett fra at det er utrolig slitsomt å bli behandlet som turist når man er vant med å forholde seg til hyggelige nepalesere i nabolaget. Jeg ble utrolig overrasket da jeg kom hit, over hvor hjelpsomme nepalesere flest er. En av de første dagene mine her skulle jeg ta ut penger i minibanken men den virket ikke. En lokal gutt insisterte på å hjelpe meg og dro meg inn i det som så ut som et noe smådodgy nabolag. Jeg var litt skeptisk først, og tenkte at det her kan fort gå galt. Men han var bare oppriktig interessert i å hjelpe meg, og lånte meg en telefon så jeg kunne ringe til vaktselskapet og si fra at minibanken ikke virket. Etterpå takket jeg pent for hjelpen og spurte om jeg skulle betale, men han ville ikke ha noe for det. Sånne ting skjer ganske ofte, og så lenge jeg ikke beveger meg i turistområndene så er folk ærlige og veldig hjelpsomme. De er også under normalt interessert i å dra deg inn igjen i butikken hvis de mener at den siste prisen de har gitt deg er rettferdig, noe som gjør at shopping er ganske behagelig.

Men på søndag hadde vi en ubehagelig opplevelse. En gutt på 14 år kom bort til oss og begynte å snakke. Med fjorårets nesten-robberi på Cuba friskt fremdeles friskt i minne holdt jeg godt fast på veska. Etter en stund begynte jeg å tro at han faktisk ikke var ute etter noe. Han fortalte at han bodde hos onkelen sin og gikk på skole og at han skulle bli munk om to år. Han kunne gjerne fortelle oss om tempelet og han ville ikke ha penger for det siden han ikke var en ordentlig guide, han ville bare trene på å snakke engelsk. Det var en veldig høffelig gutt som snakket relativt godt engelsk til å være 14 år. Jeg tenkte at det kunne jo ikke skade så lenge jeg holder fast på veska mi. Han viste oss rundt i ca en halvtime før han spurte om vi kunne kjøpe melk til baybyen til niesen hans. Moren døde under fødeslen og baybyen trengte melk. I løpet av den halvtimen han hadde guidet oss rundt hadde han vunnet min sympati og jeg tenkte at det var vel greit nok å kjøpe litt melk. Claire spurte om vi ikke bare kunne gi han penger isteden, men han svarte at da kom noen til å ta dem. Noe skurret, jeg hadde tenkt på det en stund fordi han hadde altfor skittne klær i forhold til den livssituasjonen han beskrev. Vi gikk inn i et tempel mens han sto utenfor å ventet, og da fortalte Claire meg at hun hadde lest om dette i Lonley Planet. Det står at man skal passe seg for gutter som spør om man kan kjøpe melk til en inflasjonshøy pris fordi de er ansatt av butikkeierne for å lure turister til å kjøpe dyr melk. Etterpå leverer guttene melken tilbake og får en liten prosent i lønn. Vi befant oss plutselig i en veldig vanskelig etisk situasjon. Hvis vi valgte å kjøpe melken visste vi at vi med viten og vilje ville la oss svindle i en skitten bransje som utnytter barn. På den andre siden, når vi tenkte oss om så var vi ganske sikkre på at noen holdt øye med oss, for vi hadde sett de samme folkene flere ganger. Det betyr at noen overvåket guttens siste turistfangst for å se om han lykkes. Og hva ville skje med han hvis han ikke lykkes? Ut fra hva jeg har lest om barnearbeid de siste to ukene så ville det sannsynligvis ikke bli pent. Vi bestemte oss derfor for å kjøpe melken, men å fortelle ham at vi var klar over hva han drev med. Jeg sa til ham på veien mot butikken at vi hadde lest om det i guideboken vår, og at vi visste at vi ble lurt, men vi ville kjøpe melken likevel så han ikke skulle få trøbbel. Han nektet og sa at hvis vi trodde så galt om ham, så kunne det være det samme. Vi insisterte likevel på å kjøpe melken med tanke på konsekvensene. Da vi kom inn i butikken sa jeg at vi skulle ha melk, butikkeieren plasserte en stor gul hermetikkboks på disken og sa; det blir 600 rupees takk! Jeg spurte om han var gal og sa at jeg er ikke helt dum, det kokte godt i toppen og jeg påpekte at jeg bor her så jeg vet hva prisnivået er. (For 600 rupees kan man spise en overveldende god middag med dessert og drikke). Jeg sa at jeg ville ha lokal melk, og motvillig fant han en pose og sa at den kostet 18 rupees. Gutten sa at han ikke kunne bruke den, da sa butikkeieren at det var den gule boksen som var god for baybyer.. Og med det avslørte han seg selv og hele det skittne gamet sitt ganske godt for jeg hadde ikke sagt at jeg skulle ha baybymelk. Jeg fikk forhandlet meg frem til å kjøpe en mindre boks med melkepulver for 100 rupees ca. Gutten så skuffet ut og takket slukøret mens han så ned i bakken. Da vi spurte om de kom til å ta det fra ham, innrømte han tilslutt at vi hadde rett med å svare at de ikke var der akkurat da, så det gikk bra. Med en bitter ettersmak i munnen diskuterte vi minnet om en gjeng unge menn som stirret på oss hele tiden mens vi forhandlet om melken, vi følte begge at vi hadde sett dem tidligere på dagen. Det føltes litt som å bli sluppet fri fra et klissete spindelvev, vel vitende om at det minste lille insektet fremdeles satt godt viklet fast. Vi kunne bare håpe at forhandlingsforsøket vårt på å ikke bli fullstendig rundtlurt og samtidig redde skinnet hans var nok for denne gang.

Dhal Bhat fest

På vei hjem fra jobb i dag fant jeg ut at jeg skulle lage Dhal Bhat til middag, det er så og si nepalesernes nasjonalrett (de spiser det to ganger om dagen), jeg har smakt det en gang - og jeg har overhodet ikke peiling på hvordan man lager det. Men det er bare ris og linser, så hvor vanskelig kan det være tenkte jeg og gikk løs på det jeg trodde skulle være en lett halvtimes jobb med godt mot. Jeg spurte en nepaleser på Supermarkedet og han gav meg gode råd. Dhal Bhat er ikke spesielt godt, men jeg tenkte at det kan jo være en billig og grei middag å ha liggende. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men da jeg kom hjem hadde jeg i løpet av fem minutter klart å invitere hele gjestehusfamilien på en middag jeg aldri har laget før. Eller dvs, jeg inviterte dem vel helst på et eksperiment, og det ble en koselig dugnad som endte opp i helt ok vomfyll og en dhal (linsesuppe) som smakte altfor mye ingefær. Etter litt utvidet grønnsakshandling, litt Dhal Bhat internetjuksing og 2 timers arbeid var maten klar.

Siden jeg fremdeles ikke har funnet ut hvordan jeg lager bildetekster, (jeg tror faktisk ikke det er mulig,) så kommer litt tilleggsinfo her; Gjestehusfamilien min består for øyeblikket av Claire, medisinstudent fra England, hun er her for 1 måneds praksis på sykehuset. Etter å ha hørt om "rutinene" for hygiene, undersøkelser ol. kjenner jeg at jeg ikke er veldig keen på å bli syk i Nepal. Manabu er fra Japan og jobber som FN soldat i en Maoistleir på landsbygda. Louis er fra Østerrike og jobber med å spre solcellepanel rundt omkring i Nepal, noe som absolutt trengs for strømsparing er et utbredt begrep her, eller loadesheding som de kaller det. Vi fikk nettopp en ny plan som sier at strømmen kommer til å være borte 16,5 timer i uka. På gjestehuset har vi forøpig nok backup til å kunne ha lys i taket, men på vinteren er det helt vanlig å bare ha strøm 10 timer i døgnet, eller 48 timer i uken med loadesheding.

Den perfekte weekend

Den perfekte weekend begynte på en Mexikansk restaurant i Thamel (sentrum av Kathmandu, backpacker området) sammen med Siv og Vegard, og en engelsk jente som heter Claire fra gjestehuset mitt. Etterpå fortsatte vi videre til de vannhullene som fortsatt var åpne ved hjelp av Siv og Vegards utsøkte lokalkunnskap. I Kathmandu stenger nemlig utestedene omtrent kl tolv, men hvis man har de rette kontaktene som kjenner de rette bartenderne så ordner det seg. (Jeg leste i guideboken min at bestikkelse av politiet er en helt grei måte å lure seg unna stengetidene på.)

Lørdagen gikk med til å sove, spise en sen frokost, lese bok på verandaen, lage middag, se en film, og til slutt slå av en prat med resten av folkene på gjestehuset. Det har bodd to amerikanske jenter her den siste uka og meg og Claire har hengt en del sammen med dem. "This is literaly a food trip!" erklærte de første dagen etter å ha levd to måneder på ris i India.

På søndag ble vi med Abby og Paige på food trippen som begynte med pannekaker, omelett og mye kaffe på en fantastisk frokostrestaurant, den fortsatte i samme gata - med banansjokoladekake på ettermiddagen og italiensk pizza på kvelden. I tillegg tok vi for oss The Old City som består av en herlig blanding buddhistiske og hinduistiske templer. I Nepal lever hinduer og buddister i fred og fordragelighet med innslag av katolikker og muslimer, de feirer hverandres festivaler og besøker hverandres templer. Jeg lærte at hinduer har 33 millioner guder, (eller var det 3? Uansett, det er mange!) og vi fikk nesten se den eneste levende hindugudinnen, men vi var litt forsene til den ene av hennes to daglige vinkesesjoner. Hun er omtrent 8 år nå og går snart av med pensjon siden hun blir erstattet når hun kommer i puberteten. Føttene hennes berører aldri bakken. Kumari (som hun heter) blir nøye utvalgt når hun er helt liten og må bli rekruttert fra en Buddhistisk familie. Nok et tegn på båndene mellom buddhister og hinduer.Hun må gjennom tre eksamener for å bestå testen som den ekte reinkarnasjonen av dronningen Taleju. Den ene prøven består i å se på slakting og å gå på dyreblodet etterpå, hvis hun ikke blir skremt av dette har hun bestått. Vi fikk også se hippietempelet hvor Bob Marley med venner pleide å sitte på trappene og røykte hasj og ta livet med ro. For ikke å glemme Kama Sutra tempelet, som ble laget fordi den regjerende kongen var bekymret over den dårlige befolkningsveksten. I en kultur hvor sex og nakne mennesker er så stort tabu er det utrolig fascinerende at de kan finne på å lage noe slikt. Mange menn var sadhuer og måtte være seksuelt avholdende, så kongen tenkte at hvis han lagde et tempel med seksuelle motiver på, dedikert til fruktbarhetsgudinnen så ville sadhuene, og folk flest bli inspirert til å formere seg.

Etter å ha fått overload av informasjon i hodet fra veldig dedikerte guider gikk vi på shopping i Freak Street som pleide å være hippienes gate. Vi avsluttet helgen mandag morgen med å stå opp tidlig å forsøke å fly over Mt Everest, men dessverre var det for overskyet til at vi kunne gjennomføre turen. Litt synd for det ville virkelig ha vært den perfekte forsinkede avslutningen på en strålende helg.

Nepals trafikkregler på 1-2-3!

1. Kjør ALLTID forbi ALLE hindringer i veibanen.
2. Varsle alltid om du er tilstede i trafikken med et motorisert kjøretøy slik at hindringer i trafikken kan flytte seg før du kjører inn i dem. Hornet må brukes så ofte som mulig og særlig ved det minste tegn på tilstoppning i trafikken.
3. 3 millimeters regelen. Sørg for at ingen luker i veibanen er ubenyttet. Mer enn 3 mm avstand mellom deg og kjøretøyet forran eller på siden av deg skaper bare irritasjon for andre traffikantenter, dessuten går det fortere hvis alle kjøretøyene holder tettest mulig avstand.

Det er sikkert flere tusen nesten kollisjoner i Kathmandu hver dag uten at nepaleserne legger merke til det. Det er virkelig ingen som hever så mye som et øyebryn eller legger merke til den lett bleike norske jenta på siden av seg i det den lille åpne Tuk Tuk vanen (litt som rikshaw med plass til ca åtte stk) manøvrer seg gjennom trafikken ved hjelp av 3 mm regelen.
"Warning: Items in the mirror are closer then they appear to be!" står det skrevet i bunnen av sjåførens sidespeil. Hmm beroligende, det hjelper sikkert... Omtrent samtidig med denne observasjonen oppstår en trafikkkork. Flere minibusser og tuk tuker står parkert ved et busstopp og trafikken i umiddelbar nærhet stopper opp. Alle sjåfører av alle kjøretøy legger seg på hornet og forsøker å presse seg forbi på likt. Korken løser seg opp i det tre minibusser starter forran den lille Tuk Tuken, og 3 mm regelen levner lite luftrom for den sorte eksoen å spre seg på annet enn inni "passasjerrommet". Den lett bleike norske jenta opplever første stadium av eksosforgiftning, det stadiet hvor man kjenner at luftveiene snører seg sammen seg slik at man higer etter pusten og samtidig tenker at det kanskje ikke er så smart — i og med at det fremdeles er sort røyk overalt.

20 min senere, litt modigere med litt mindre lungekapasitet er det store spørsmålet, hvordan komme seg OVER veien.
Trygg Trafikk regel nr 1 i Nepal er:
Når veibanen skal krysses finn minst en nepaleser, helst to eller flere, de vet den trygge veien gjennom krisesonen. Følg nepaleserne så tett som overhodet mulig mens veien krysses fordi dere på den måten utgjør en større hindring i veibanen fremfor flere små, kjøretøy må da vurdere å stoppe.

Første arbeidsdag

Etter å ha sovet 14-15 timer våknet jeg opp og var ganske fornøyd med mitt nye bosted. Jeg bor i et gjestehus med plass til 8 stk. Jeg har eget rom og bad og deler kjøkken med resten av gjengen. På toppen av huset er det en stor takterrasse og vi har to didier (hushjelper) som vasker både klær og hus og oppvask. Alt for den nette sum av 1050 ca. Det kan kanskje høres overlegent ut å ha hushjelp men jeg tror faktisk de forventer at vi skal ha det fordi det er arbeidsplasser vi har råd til å betale for, det virker som alle utlendinger har en didi. I tillegg er det et trygt nabolag og jeg føler meg komfortabel med å gå på gata. Det bor mange internasjonale bistandsarbeidere i området og FN har kontorer ikke langt unna. Jeg merker at nepaleserne er vant med at utlendinger bor i området og de er ikke interessert i å snyte meg for penger eller rope intense salgsfraser etter meg.

I dag var første dag på jobb. Jeg hadde fått beskjed om å komme "in the afternoon" og regnet ut
at kl ett måtte vel være bra, men det var visst ingen hast. Jeg begynte dagen med en times hyggelig venting alla Nepali-time mens jeg snakka med den sprudlende resepsjonisten som på forhånd hadde planlagt at jeg skulle lære henne norsk. Hun hadde vært tre ganger i Norge og hadde flere TV intervjuer bak seg for både TV aksjonen og OD fordi Redd Barna hadde hjulpet henne da hun hadde polio. Vi avtalte at jeg skal lære henne norsk hvis hun lærer meg nepali. Det kan blir interessant. Jeg kan foreløpig to ting. Det ene er Namaste som betyr hei, og det andre er Ke garne? som er en frase nepalserne bruker når ting ikke går på skinner, sånn som når det er streik, eller strømmen går eller man er tom for vann. Det betyr noe sånt som; Hva skal man gjøre? Jeg oppdaget forøvrig ganske fort at man ikke alltid kan planlegge i dette landet da jeg var på supermarkedet første gangen. Jeg spurte damen i disken om de hadde åpent på søndager. Hun så uforstående på meg og lo litt mens hun sa "I don't know" og trakk på skuldrene. Jeg trodde hun ikke forsto hva jeg sa så jeg spurte en litt yngre dame. "I don't know, if there is not a strike then we will open." Siv tror at de synes det er en rar ting å spørre om, hvorfor skal man vite det liksom når man er på Supermarkedet mens man spør, kan man ikke bare handle det man trenger med en gang heller?

Resten av dagen på kontoret gikk med til å hilse på en drøss av mennesker som virket veldig hyggelige, også begynne å planlegge prosjektet mitt. Foreløpig ser det ut som jeg skal jobbe i Kathmandu Valley med to partnerorganisasjoner til Redd Barna. Fokuset blir foreldres perspektiver på barnearbeid linket opp til intern-trafficking fra andre steder i Nepal og inn til Kathmandu. Jeg skal intervjue foreldre også linke funnene mine opp til globalisering, sannsynligvis i forhold til markedskrefter og internasjonal lovgivning. Jeg begynte å lese litt bakgrunnslitteratur i dag og skal bruke noen dager på å planlegge høsten og lese.

Etter jobb satt jeg på en restaurant og spiste mens jeg leste om barnearbeid i transportsektoren i Nepal. Barna samler ofte inn penger i minibussene som går i skytteltrafikk rundt i byen. De fleste jobber for luselønn i sterkt helsefarlige omgivelser (det er så forurenset her at jeg nesten fikk kvelingsfornemmelser i den verste eksosskyen på vei hjem i dag) og mange opplever regelmessig mishandling fra sjefen. Noen har ikke tak over hodet og noen får kun betalt i to måltider om dagen og klær for mer enn 14 timers arbeid hver dag. Jeg satt der og tenkte at det var rart å være her og vite at det skjer her i denne byen, også snur jeg meg og ser ut av vinduet, i løpet av 2-3 minutter har jeg sett 3 minibusser med barnearbeidere helt ned i 10 års alderen.

Dette er Shalom guesthouse hvor jeg bor. Det store bygget er kontoret mitt, det ligger i 6 etasje.

Den lange (og slettes ikke uproblematiske) reisen

"Du har gaaanske mye overvekt, og det kan komme til å koste deg dyrt!" Jeg så ubekymret på den unge jenta bak skranka og forsikret henne om at jeg var klar over det og at jeg hadde regnet ut prisen på Finnair sine hjemmesider. Så hørte jeg henne si; "Ja det blir 5000.. et eller anna" og før jeg fikk med meg detaljene i hvor mange hundrelapper og kronestykker vi snakket om i tillegg til de 5000, kjente jeg at fargen forsvant fra ansiktet. Jeg protesterte så godt jeg kunne og insisterte på at jeg hadde regnet ut at det ble ca 700 ut fra informasjonen på Finnair sin hjemmeside. Hun kunne informere meg om at det ikke stemte og at prisen var den nette sum av 250 kr kiloen og det var ingenting hun kunne gjøre for å hjelpe meg. Fortvilet så jeg på klokka, det var 1 time og 50 min til flyet gikk. Jeg oppsøkte skranken til Finnair, mannen bak skranken så umedlidende på meg mens han tygde tyggegummi og slo hånden ned i en feminin manøver i det han sa "Nei det er ingenting jeg kan gjøre altså, men du kan jo gå til Cargo å høre, det tar 10 minutter en vei." Jeg sa at jeg ikke hadde 20 minutter, men han kunne ikke ringe til Cargo fordi han ikke hadde nummeret. Oppgitt beveget jeg meg mot Norwegian sin skranke, i det jeg så for meg 5000 et eller anna forsvinne fra kredittkortet. Jeg spurte om de hadde mulighet til å sende bagasje. Engelen bak skranken så medlidende på meg (endelig litt medfølelse!) og sa nei dessverre. Jeg fortalte historien min og hun sa at hun anbefalte meg å gå ned til oppbevaringen i 1 etasje. Jeg hadde tidligere tappert forsøkt å kvitte meg med de ekstra 17 kiloene uten hell, men oppskriften var altså å spre alle tingene rundt forran oppbevaringsskranken og i tillegg ha nok tidspress. I løpet av en halv time ble jeg en koffert og 16, 5 kilo lettere! Jeg fikk takket min reddende engel for hjelpen, og en halv time før avgang var jeg på plass forran gaten med en halvliter vann og en pose chips for å kompensere for den siste halvannen timens veske og salttap.

Puh, tenkte jeg og satte meg på flyet, nå er det plankekjøring, bare jeg ikke får trøbbel med taxi til hotellet i Dehli.. Påfallende kort tid etter, på vei fra Helsinki til Dehli traff jeg en veldig hyggelig inder som lurte på om jeg hadde visum siden jeg skulle sove en natt i Dehli. "Eh må man ha det?" Han trodde ganske bestemt at man trengte det selv om det var under 24 timer. Jeg hadde tenkt på alt, bar glemt en ganske vesentlig detalj. (Jeg er vant med at det ikke er noe problem å fikse på flyplassen, hvertfall ikke hvis det er så kort opphold.) Noe bekymret tenkte jeg på mamma som hadde tatt på seg spanderbuksene og betalt SAS hotellet utenfor flyplassen så jeg skulle være trygg. I Dehli forsøkte jeg tappert og bruke dådyrblikket for alt det var verdt, og dra en liten hvit løgn om at reisebyrået mitt hadde sagt at det var greit. Jeg insisterte på at det aldri hadde vært noe problem andre steder jeg har reist. Jenta i immigrasjonsskranken så på meg; "Not in India!" Hun ba meg vente bak køen så skulle noen komme å hjelpe meg, jeg øynet et håp om at de lett tårevåte slitne øynene mine hadde gjort susen. Etter en del indian-time venting kom det en fyr og "hjalp" meg. Jeg håpet i det lengste på en eller annen mirakuløs dør ut i friluft, men han viste meg transitt "logden" hvor jeg var velkommen til å vente de neste 15 timene!

På den positive siden så treffer man veldig mange interessante mennesker i løpet av 15 timer på en indisk flyplass. Blandt annet traff jeg en nepalesisk jente som fikk meg til å føle meg nesten problemfri da hun fortalte at hun hadde vært 2 døgn på flyplassen fordi hun manglet transittvisum til Hong Kong. Hun studerte i Japan og hadde aldri flydd den veien, men nå ville de altså ikke la henne mellomlande en gang fordi hun manglet visum, derfor tapte hun hele billetten og måtte tilbake til Nepal for å kjøpe ny.

Da jeg endelig landet i Nepal var jeg utrolig nervøs for at noen skulle stjele sekken min. Jenta fra Nepal fortalte meg at det er vanlig praksis at folk rapper bagasje på rullebåndet. Jeg tenkte at en ulykke kommer sjelden alene og prøvde å forte meg. Jeg kom akkurat i tide til å se sekken min komme ut på rullebåndet og tenkte lettet at nå må vel uhellet ha snudd. Jeg forsto fort at jeg hadde kommet til et vennlig land da jeg allerede i visumkøen plutselig hørte et høyt HEI! rett på siden av meg, jeg skvatt litt og så inn i de vennlige øynene på en mann jeg møtte på bussen fra flyet. "This is my card, you give me a call, you can ask me anything!" Siden han var gift regner jeg med at det faktisk var ment som en hyggelig gest, eller muligens fordi de synes det er veldig stas å ha en utlending i telefonlista. Siv som er kollegaen min fra Utviklingsfondet er i Fredskorpset her i Nepal sammen med kjæresten sin Vegard, i går kveld da vi var ute å drakk øl fortalte hun meg at hun blir ofte møtt med følgende bli-kjent teknikk "Where are you from?" "What is your name?" "Can I have your phone number?"