Første arbeidsdag

Etter å ha sovet 14-15 timer våknet jeg opp og var ganske fornøyd med mitt nye bosted. Jeg bor i et gjestehus med plass til 8 stk. Jeg har eget rom og bad og deler kjøkken med resten av gjengen. På toppen av huset er det en stor takterrasse og vi har to didier (hushjelper) som vasker både klær og hus og oppvask. Alt for den nette sum av 1050 ca. Det kan kanskje høres overlegent ut å ha hushjelp men jeg tror faktisk de forventer at vi skal ha det fordi det er arbeidsplasser vi har råd til å betale for, det virker som alle utlendinger har en didi. I tillegg er det et trygt nabolag og jeg føler meg komfortabel med å gå på gata. Det bor mange internasjonale bistandsarbeidere i området og FN har kontorer ikke langt unna. Jeg merker at nepaleserne er vant med at utlendinger bor i området og de er ikke interessert i å snyte meg for penger eller rope intense salgsfraser etter meg.

I dag var første dag på jobb. Jeg hadde fått beskjed om å komme "in the afternoon" og regnet ut
at kl ett måtte vel være bra, men det var visst ingen hast. Jeg begynte dagen med en times hyggelig venting alla Nepali-time mens jeg snakka med den sprudlende resepsjonisten som på forhånd hadde planlagt at jeg skulle lære henne norsk. Hun hadde vært tre ganger i Norge og hadde flere TV intervjuer bak seg for både TV aksjonen og OD fordi Redd Barna hadde hjulpet henne da hun hadde polio. Vi avtalte at jeg skal lære henne norsk hvis hun lærer meg nepali. Det kan blir interessant. Jeg kan foreløpig to ting. Det ene er Namaste som betyr hei, og det andre er Ke garne? som er en frase nepalserne bruker når ting ikke går på skinner, sånn som når det er streik, eller strømmen går eller man er tom for vann. Det betyr noe sånt som; Hva skal man gjøre? Jeg oppdaget forøvrig ganske fort at man ikke alltid kan planlegge i dette landet da jeg var på supermarkedet første gangen. Jeg spurte damen i disken om de hadde åpent på søndager. Hun så uforstående på meg og lo litt mens hun sa "I don't know" og trakk på skuldrene. Jeg trodde hun ikke forsto hva jeg sa så jeg spurte en litt yngre dame. "I don't know, if there is not a strike then we will open." Siv tror at de synes det er en rar ting å spørre om, hvorfor skal man vite det liksom når man er på Supermarkedet mens man spør, kan man ikke bare handle det man trenger med en gang heller?

Resten av dagen på kontoret gikk med til å hilse på en drøss av mennesker som virket veldig hyggelige, også begynne å planlegge prosjektet mitt. Foreløpig ser det ut som jeg skal jobbe i Kathmandu Valley med to partnerorganisasjoner til Redd Barna. Fokuset blir foreldres perspektiver på barnearbeid linket opp til intern-trafficking fra andre steder i Nepal og inn til Kathmandu. Jeg skal intervjue foreldre også linke funnene mine opp til globalisering, sannsynligvis i forhold til markedskrefter og internasjonal lovgivning. Jeg begynte å lese litt bakgrunnslitteratur i dag og skal bruke noen dager på å planlegge høsten og lese.

Etter jobb satt jeg på en restaurant og spiste mens jeg leste om barnearbeid i transportsektoren i Nepal. Barna samler ofte inn penger i minibussene som går i skytteltrafikk rundt i byen. De fleste jobber for luselønn i sterkt helsefarlige omgivelser (det er så forurenset her at jeg nesten fikk kvelingsfornemmelser i den verste eksosskyen på vei hjem i dag) og mange opplever regelmessig mishandling fra sjefen. Noen har ikke tak over hodet og noen får kun betalt i to måltider om dagen og klær for mer enn 14 timers arbeid hver dag. Jeg satt der og tenkte at det var rart å være her og vite at det skjer her i denne byen, også snur jeg meg og ser ut av vinduet, i løpet av 2-3 minutter har jeg sett 3 minibusser med barnearbeidere helt ned i 10 års alderen.

Dette er Shalom guesthouse hvor jeg bor. Det store bygget er kontoret mitt, det ligger i 6 etasje.