Swayambhunath - The Monkey Temple

På søndag dro meg og Claire til Swayumbanath, også kjent som The Monkey Temple på grunn av alle apene som lever i området. Swayumbanath er det viktigste Buddhist templet i Nepal, og det ligger på en høyde med utsikt over hele byen.
Rundt den store Stupaen, som de kaller de runde Buddhist templene, ligger flere mindre templer .
Det er god utsikt over byen fra tempelhøyden, men monsunen og forurensningen gjør at man ikke ser så mye til fjellene som ryktes å befinne seg i bakgrunnen.


Rundt tempelet forbredte kvinnene seg til Teej festivalen som varer i tre dager. De faster en hel dag og ber Shiva om at mennene deres må få et langt liv. Dagen før fasten møtes kvinnene og spiser masse, utveksler gaver og danser. De er kledd i rødt slik de var da de giftet seg. Jeg er invitert på Roof-top floor Teej party på taket til Redd Barna i morgen. Alle damene skal forbrede seg til fasten på tirsdag, og jeg regner med at det blir en minneverdig opplevelse. Jeg har kjøpt meg en rød nepalesisk drakt for anledningen, for det er det visst ikke så farlig om man er gift eller ikke lenger, man får lov til å gå med rødt likevel.
En liten jente er klar for Teej festivalen ved Swayumbunath tempelet. Nedenfor er toppen av Stupaen.
Det var en fin søndag bortsett fra at det er utrolig slitsomt å bli behandlet som turist når man er vant med å forholde seg til hyggelige nepalesere i nabolaget. Jeg ble utrolig overrasket da jeg kom hit, over hvor hjelpsomme nepalesere flest er. En av de første dagene mine her skulle jeg ta ut penger i minibanken men den virket ikke. En lokal gutt insisterte på å hjelpe meg og dro meg inn i det som så ut som et noe smådodgy nabolag. Jeg var litt skeptisk først, og tenkte at det her kan fort gå galt. Men han var bare oppriktig interessert i å hjelpe meg, og lånte meg en telefon så jeg kunne ringe til vaktselskapet og si fra at minibanken ikke virket. Etterpå takket jeg pent for hjelpen og spurte om jeg skulle betale, men han ville ikke ha noe for det. Sånne ting skjer ganske ofte, og så lenge jeg ikke beveger meg i turistområndene så er folk ærlige og veldig hjelpsomme. De er også under normalt interessert i å dra deg inn igjen i butikken hvis de mener at den siste prisen de har gitt deg er rettferdig, noe som gjør at shopping er ganske behagelig.

Men på søndag hadde vi en ubehagelig opplevelse. En gutt på 14 år kom bort til oss og begynte å snakke. Med fjorårets nesten-robberi på Cuba friskt fremdeles friskt i minne holdt jeg godt fast på veska. Etter en stund begynte jeg å tro at han faktisk ikke var ute etter noe. Han fortalte at han bodde hos onkelen sin og gikk på skole og at han skulle bli munk om to år. Han kunne gjerne fortelle oss om tempelet og han ville ikke ha penger for det siden han ikke var en ordentlig guide, han ville bare trene på å snakke engelsk. Det var en veldig høffelig gutt som snakket relativt godt engelsk til å være 14 år. Jeg tenkte at det kunne jo ikke skade så lenge jeg holder fast på veska mi. Han viste oss rundt i ca en halvtime før han spurte om vi kunne kjøpe melk til baybyen til niesen hans. Moren døde under fødeslen og baybyen trengte melk. I løpet av den halvtimen han hadde guidet oss rundt hadde han vunnet min sympati og jeg tenkte at det var vel greit nok å kjøpe litt melk. Claire spurte om vi ikke bare kunne gi han penger isteden, men han svarte at da kom noen til å ta dem. Noe skurret, jeg hadde tenkt på det en stund fordi han hadde altfor skittne klær i forhold til den livssituasjonen han beskrev. Vi gikk inn i et tempel mens han sto utenfor å ventet, og da fortalte Claire meg at hun hadde lest om dette i Lonley Planet. Det står at man skal passe seg for gutter som spør om man kan kjøpe melk til en inflasjonshøy pris fordi de er ansatt av butikkeierne for å lure turister til å kjøpe dyr melk. Etterpå leverer guttene melken tilbake og får en liten prosent i lønn. Vi befant oss plutselig i en veldig vanskelig etisk situasjon. Hvis vi valgte å kjøpe melken visste vi at vi med viten og vilje ville la oss svindle i en skitten bransje som utnytter barn. På den andre siden, når vi tenkte oss om så var vi ganske sikkre på at noen holdt øye med oss, for vi hadde sett de samme folkene flere ganger. Det betyr at noen overvåket guttens siste turistfangst for å se om han lykkes. Og hva ville skje med han hvis han ikke lykkes? Ut fra hva jeg har lest om barnearbeid de siste to ukene så ville det sannsynligvis ikke bli pent. Vi bestemte oss derfor for å kjøpe melken, men å fortelle ham at vi var klar over hva han drev med. Jeg sa til ham på veien mot butikken at vi hadde lest om det i guideboken vår, og at vi visste at vi ble lurt, men vi ville kjøpe melken likevel så han ikke skulle få trøbbel. Han nektet og sa at hvis vi trodde så galt om ham, så kunne det være det samme. Vi insisterte likevel på å kjøpe melken med tanke på konsekvensene. Da vi kom inn i butikken sa jeg at vi skulle ha melk, butikkeieren plasserte en stor gul hermetikkboks på disken og sa; det blir 600 rupees takk! Jeg spurte om han var gal og sa at jeg er ikke helt dum, det kokte godt i toppen og jeg påpekte at jeg bor her så jeg vet hva prisnivået er. (For 600 rupees kan man spise en overveldende god middag med dessert og drikke). Jeg sa at jeg ville ha lokal melk, og motvillig fant han en pose og sa at den kostet 18 rupees. Gutten sa at han ikke kunne bruke den, da sa butikkeieren at det var den gule boksen som var god for baybyer.. Og med det avslørte han seg selv og hele det skittne gamet sitt ganske godt for jeg hadde ikke sagt at jeg skulle ha baybymelk. Jeg fikk forhandlet meg frem til å kjøpe en mindre boks med melkepulver for 100 rupees ca. Gutten så skuffet ut og takket slukøret mens han så ned i bakken. Da vi spurte om de kom til å ta det fra ham, innrømte han tilslutt at vi hadde rett med å svare at de ikke var der akkurat da, så det gikk bra. Med en bitter ettersmak i munnen diskuterte vi minnet om en gjeng unge menn som stirret på oss hele tiden mens vi forhandlet om melken, vi følte begge at vi hadde sett dem tidligere på dagen. Det føltes litt som å bli sluppet fri fra et klissete spindelvev, vel vitende om at det minste lille insektet fremdeles satt godt viklet fast. Vi kunne bare håpe at forhandlingsforsøket vårt på å ikke bli fullstendig rundtlurt og samtidig redde skinnet hans var nok for denne gang.