Den lange (og slettes ikke uproblematiske) reisen

"Du har gaaanske mye overvekt, og det kan komme til å koste deg dyrt!" Jeg så ubekymret på den unge jenta bak skranka og forsikret henne om at jeg var klar over det og at jeg hadde regnet ut prisen på Finnair sine hjemmesider. Så hørte jeg henne si; "Ja det blir 5000.. et eller anna" og før jeg fikk med meg detaljene i hvor mange hundrelapper og kronestykker vi snakket om i tillegg til de 5000, kjente jeg at fargen forsvant fra ansiktet. Jeg protesterte så godt jeg kunne og insisterte på at jeg hadde regnet ut at det ble ca 700 ut fra informasjonen på Finnair sin hjemmeside. Hun kunne informere meg om at det ikke stemte og at prisen var den nette sum av 250 kr kiloen og det var ingenting hun kunne gjøre for å hjelpe meg. Fortvilet så jeg på klokka, det var 1 time og 50 min til flyet gikk. Jeg oppsøkte skranken til Finnair, mannen bak skranken så umedlidende på meg mens han tygde tyggegummi og slo hånden ned i en feminin manøver i det han sa "Nei det er ingenting jeg kan gjøre altså, men du kan jo gå til Cargo å høre, det tar 10 minutter en vei." Jeg sa at jeg ikke hadde 20 minutter, men han kunne ikke ringe til Cargo fordi han ikke hadde nummeret. Oppgitt beveget jeg meg mot Norwegian sin skranke, i det jeg så for meg 5000 et eller anna forsvinne fra kredittkortet. Jeg spurte om de hadde mulighet til å sende bagasje. Engelen bak skranken så medlidende på meg (endelig litt medfølelse!) og sa nei dessverre. Jeg fortalte historien min og hun sa at hun anbefalte meg å gå ned til oppbevaringen i 1 etasje. Jeg hadde tidligere tappert forsøkt å kvitte meg med de ekstra 17 kiloene uten hell, men oppskriften var altså å spre alle tingene rundt forran oppbevaringsskranken og i tillegg ha nok tidspress. I løpet av en halv time ble jeg en koffert og 16, 5 kilo lettere! Jeg fikk takket min reddende engel for hjelpen, og en halv time før avgang var jeg på plass forran gaten med en halvliter vann og en pose chips for å kompensere for den siste halvannen timens veske og salttap.

Puh, tenkte jeg og satte meg på flyet, nå er det plankekjøring, bare jeg ikke får trøbbel med taxi til hotellet i Dehli.. Påfallende kort tid etter, på vei fra Helsinki til Dehli traff jeg en veldig hyggelig inder som lurte på om jeg hadde visum siden jeg skulle sove en natt i Dehli. "Eh må man ha det?" Han trodde ganske bestemt at man trengte det selv om det var under 24 timer. Jeg hadde tenkt på alt, bar glemt en ganske vesentlig detalj. (Jeg er vant med at det ikke er noe problem å fikse på flyplassen, hvertfall ikke hvis det er så kort opphold.) Noe bekymret tenkte jeg på mamma som hadde tatt på seg spanderbuksene og betalt SAS hotellet utenfor flyplassen så jeg skulle være trygg. I Dehli forsøkte jeg tappert og bruke dådyrblikket for alt det var verdt, og dra en liten hvit løgn om at reisebyrået mitt hadde sagt at det var greit. Jeg insisterte på at det aldri hadde vært noe problem andre steder jeg har reist. Jenta i immigrasjonsskranken så på meg; "Not in India!" Hun ba meg vente bak køen så skulle noen komme å hjelpe meg, jeg øynet et håp om at de lett tårevåte slitne øynene mine hadde gjort susen. Etter en del indian-time venting kom det en fyr og "hjalp" meg. Jeg håpet i det lengste på en eller annen mirakuløs dør ut i friluft, men han viste meg transitt "logden" hvor jeg var velkommen til å vente de neste 15 timene!

På den positive siden så treffer man veldig mange interessante mennesker i løpet av 15 timer på en indisk flyplass. Blandt annet traff jeg en nepalesisk jente som fikk meg til å føle meg nesten problemfri da hun fortalte at hun hadde vært 2 døgn på flyplassen fordi hun manglet transittvisum til Hong Kong. Hun studerte i Japan og hadde aldri flydd den veien, men nå ville de altså ikke la henne mellomlande en gang fordi hun manglet visum, derfor tapte hun hele billetten og måtte tilbake til Nepal for å kjøpe ny.

Da jeg endelig landet i Nepal var jeg utrolig nervøs for at noen skulle stjele sekken min. Jenta fra Nepal fortalte meg at det er vanlig praksis at folk rapper bagasje på rullebåndet. Jeg tenkte at en ulykke kommer sjelden alene og prøvde å forte meg. Jeg kom akkurat i tide til å se sekken min komme ut på rullebåndet og tenkte lettet at nå må vel uhellet ha snudd. Jeg forsto fort at jeg hadde kommet til et vennlig land da jeg allerede i visumkøen plutselig hørte et høyt HEI! rett på siden av meg, jeg skvatt litt og så inn i de vennlige øynene på en mann jeg møtte på bussen fra flyet. "This is my card, you give me a call, you can ask me anything!" Siden han var gift regner jeg med at det faktisk var ment som en hyggelig gest, eller muligens fordi de synes det er veldig stas å ha en utlending i telefonlista. Siv som er kollegaen min fra Utviklingsfondet er i Fredskorpset her i Nepal sammen med kjæresten sin Vegard, i går kveld da vi var ute å drakk øl fortalte hun meg at hun blir ofte møtt med følgende bli-kjent teknikk "Where are you from?" "What is your name?" "Can I have your phone number?"