Madrassmannen

I dag mens jeg satt på verandaen og lest i boka mi oppdaget jeg at husverten hadde fått besøk av madrassmannen. Jeg skjønner ikke hvordan det funker men det er utrolig fascinerende for en nordmann som kjøper madrassene sine på IKEA. Her går de rundt i nabolaget og slår på strengen på denne greia som ligner på et instrument, på denne måten vet folk at madrassmannen er i nabolaget hvis de trenger ny dyne, pute eller madrass. Jeg forstår virkelig ikke hvordan det foregår men hovedsaklig ser det ut som han denger laus på en hau med fjær og bommull i en times tid, først med en stokk også med denne instrumentgreia, før han tilslutt stuffer det inn i madrassen.
Vi har forøvrig en veldig koselig grønn hage rundt hele huset med masse planter og grønne trær. På bildet er husverten vår Mina

NGOs vs. governmental sector

Før jeg dro til Nepal var jeg forbredt på at det kom til å bli mye Nepali-time med vesentlige forsinkelser og daffe kontoransatte, men så langt er jeg imponert over det jeg har sett av NGO sektoren (non-governmental organization - bistands og utviklingsorganisasjoner slik som Redd Barna). De er punktlige, utrolig effektive og overarbeidet; slett ikke ulikt et hvilket som helst kontor i Norge. Hvis møter blir utsatt er det ikke fordi de er tiltaksløse og tar tre timer lunch men rett og slett forde de ikke har tid. Inntrykket er det samme stort sett over hele linja, alle NGOene jeg har besøkt virker veldig profesjonelle, men så har jeg stort sett besøkt internasjonalt anerkjente NGOer og partnerogranisasjonene deres. Det skal sies at ryktene sier at det finnes mye rart også, og at det er slett ikke uvanlig å opprette en NGO for å få lett tilgang til penger.

Også er det statlig sektor, det er et kapittel for seg selv. Jeg har prøvd å ringe Ministry of Labour and Transport Management stort sett flere ganger hver uke siden jeg kom. Jeg prøver å få tak i noen som var med å lage National Master Plan on Child Labour for å sjekke om den svulstige tittelen har gitt noe resultater. Tatt i betraktning at de aldri tar telefonen, eller svarer på mail så er jeg heller skeptisk til hvor effektiv implementeringen av denne planen egentlig har vært. Etter et par tre uker med gjentatte ringeforsøk gikk jeg oppgitt til resepsjonisten vår Sharda og spurte om hun kunne noen triks for hvordan man kommer gjennom. Hun sa at hun skulle prøve å hjelpe meg å ringe, så jeg satte meg ned og ventet mens hun tålmodig prøvde flere ulike direktenummer. Sharda er en av de utrolig effektive NGO ansatte og det er slett ikke noe uvanlig syn å se henne med to telefoner, en på hvert øre mens hun snakker litt i den ene og litt i den andre og setter over telefonsamtaler i hytt og pine. Midt mellom to oppringingsforsøk ler hun og sier; "Well you know this is like playing the lottery if they pick up!" Jeg sa at jeg hadde prøvd å sende mail også. "Oh, they never answer mail, you must call." Hun prøver en gang til før hun oppgitt slår seg i panna. "Og wait, today is holliday, and tomorrow, and the day after, you try call them on friday." En nepaleser fortalte meg en gang i en halveis spøkfull tone at Nepal har flere guder enn de har mennesker. Naturlig nok blir det også veldig mange festivaler for å tilfredsstille alle disse gudene, og i statlig sektor er de ikke gnine med å gi folk fri.

Jeg har på en litt absurd måte blitt litt fascinert av denne store kontrasten mellom NGO sektoren og statlig sektor så jeg har diskutert det med ganske mange, både nepalesere og utlendinger. Alle sier omtrent det samme; de som jobber for staten har trygge jobber men det er veldig dårlig betalt så motivasjonen for å gjøre en god jobb stopper ved stemplingsmaskinen. Når jeg spurte tolken min sa hun at problemet mitt er at jeg ikke kjenner noen i governmental sector. "If you know someone, only one person is enough, then everything moves very much fast, but if you don´t know someone you have it very much trouble."

Du vet du er i et Utviklingsland når..

I går kveld innså jeg at det var på tide å gi etter for klesvasken siden jeg virkelig ikke hadde mer enn ett passende antrekk igjen. I og med at jeg avlyste didien (hushjelpen som kommer en gang i uken) i helga til fordel for rafting var det bare å ta tak i håndvasken på egen hånd. Etter 45 min morgentrim i dag tidlig med skrubb og vri hang jeg optimistisk ut vasken i lett duskregn - overbevist om at det som vanlig ville lette utover dagen... Men neida, den dagen jeg velger å gjennomføre mitt første store klesvaskprosjekt er den første dagen jeg får oppleve at himmelen åpner alle sluser permanent. Det var også den samme dagen som den fine røde regnjakken min med de hvite blomstene (halv pris + 20% personal rabatt på Color Line) bestemte seg for at den ikke var laget for den Asiatiske monsunen. Dette var også den samme dagen som tolken min hadde arrangert intervjuer 1 time og 15 min gåtur fra det stedet vi vanligvis jobber, og den samme dagen som nesten alle mikrobussene i Kathmandu Valley står stille fordi det er streik og veldig få tør å kjøre fordi de kan bli angrepet av sinte demonstranter. Det er også den samme dagen som tolken min anbefaler å droppe lunsjen fordi det er en diareepedemi og man bør helst ikke spise på lokale restauranter. Og det er den samme dagen som jeg må innom reisebyrået for å levere passfoto til conservation fee for naturreservatet vi skal på trekking i.. klissbløt, gjørmete og utkjørt etter 2-3 timers gårtur i pøsregn og kun kjeks til lunch oppdager jeg at de har booket det flyselskapet som står på FNs liste over flyselskap man ikke bør fly med. Jeg er den hvite sutrete turisten som endrer flybilletten for endte gang og går dausliten ut i regnet på jakt etter taxi. "300 rupees." "Are you crazy, it´s too much!" "No, very dangerous to drive today I can get attacked."

Etter nok en halvtime apatisk vandring i regnet på jakt etter den rette strategien, gå? spise? ta sjansen på å ta en taxi? Alle behovene melder seg på likt og hjernen funker dårlig. Tilslutt finner jeg en tilsynelatende ubekymret taxisjåfør som er villig til å kjøre meg hjem til en fornuftig pris. Jeg kommer hjem til lodge shedding (strøm sparing) og en klissbløt klesvask vel vitende om at det betyr at jeg faktisk ikke har noe rene representable klær til i morgen. Iskald med få forhåpninger om varmt vann i dusjen skrur jeg på den sparsommelige dryppende dusjstrålen og blir positivt overrasket etter tre minutters tid, det er varmt vann selv om det er lodge shedding! Det positive med å bli vant med et utviklingslands begrensinger er at man setter utrolig stor pris på små ting sånn som varmt vann i dusjen. Og man blir tålmodig.. Ok, jeg skal ikke påstå at jeg er kurert enda, men i går satt jeg f.eks fast i trafikken i en time på en strekning som vanligvis tar ti minutter uten å egentlig registrere det før jeg var fremme. Jeg tar det som et godt tegn.

Vanligvis er det veldig uproblematisk å bo her, men akkurat i dag var det som om alle utviklingslandsfenomenene hadde bestemt seg for å angripe meg på en gang. Med nærmere ettertanke får jeg dårlig samvittighet for at jeg klager over en litt småkjip dag når jeg tenker på alle de utrolig vanskelige familiesituasjonene jeg møter når jeg intervjuer foreldre til arbeidende barn. Jeg har gjort 12 intervjuer nå og 2 dybdeintervju, det er altfor lite til å trekke noe konklusjon ut av, men ett av inntrykkene mine så langt er at det virker som at det er mye alkoholproblemer blandt mennene, dette igjen går utover hele familien. Mødrene sliter med å få endene til å møtes og har ikke noe annet alternativ enn å la barna jobbe. I går var vi hjemme hos en mor som nesten hadde solgt barnet sitt til en fremmed mann som lovet at datteren skulle få utdanning i India og moren skulle få 20 000 rupees (Ca 1600 kr). Moren tenkte at det var nok det beste å sende henne avgårde for da var det en munn mindre å mette. Heldigvis ble hun advart av en nabokone som forklarte at datteren hennes kom til å ende opp som sexslave i India. Da ombestemte hun seg og hun sa at hun aldri mer ville vurdere å selge barnet sitt, selv om hun noen ganger bare har vann å mate dem med. Datteren hennes er så liten at hun går i barnehagen og mannen er alkoholiker.. Sånne møter setter ting litt i perspektiv og gjør at man skammer seg over å være hvit og godt vant og oppgitt over at ting ikke alltid funker sånn som hjemme.

Rekreasjon for eksoslunger

Jeg har alltid tenkt at rafting, det er virkelig en av de tingene jeg kan spare meg for. Det ser ikke det minste morsomt ut, og bare tanken på å falle i vannet og bli dratt under i sterke strømmer er nok til å vekke klaustrofobiske tanker. Men så, fredag morgen ringte telefonen, det var Caroline som er praktikant på den norske ambassaden, jeg møtte henne på en vaffel og kaffe sammenkomst for ca tre uker siden. De hadde en ledig plass på en helgetur med rafting og trekking. Jeg kjente en lett panikk bre seg bare med tanken (ja jeg har sett litt mye på ekstremsportrafting på TV istedenfor vanlig udødelig rafting..) men lysten på å komme seg ut av byen og rehabilitere eksoslungene mine var større enn frykten for å drukne. Jeg bestemte meg for å ta sjansen, det resulterte i at jeg fant ut at rafting faktisk er morsomt og nesten ikke noe skummelt. Vi gjorde nivå tre, det er litt action men ikke noe heavy. Etterpå var vi alle enige om at det godt kunne ha vært hakket mer utfordrende. Det var bare en gang jeg tenkte at nå skjer det, nå blir vi dratt under hele gjengen og nå kommer nær døden opplevelsen! Båten kantret og alle som satt på venstre side (takk Gud det var ikke meg) lå mer under vann enn over, men så gikk det bra likevel. Uansett om vi hadde falt uti så hadde vi to kajakker som fulgte oss hele veien så det var veldig seriøst opplegg.

Etter rafingen dro vi til Borderland resort som ligger 6 km fra grensen til Tibet. Vi spiste en bedre middag og sosialiserte litt før hele gjengen kapitulerte kl halv ti. Vi sov i fine telt med ordentlige senger, nesten som på safari, og vi kunne høre elven bruse rett utenfor vinduet. Søndag voknet vi uthvilte etter ca 8 timers søvn. Vi spiste frokost på en liten skiferterrasse rett ved elven før vi la ut på en tre-fire timers fottur.

Vi begynte ved denne broen som jeg trodde at vi måtte krysse. Det er et kjent sted for bungy jumping, visstnok et av de mest crazy man finner. Jeg har vanligvis ikke høydeskrekk, men jeg var litt småblek når jeg trådde forsiktig over broen, guiden kom løpende og spurte bekymret om det gikk bra. Jeg kikket ned og svarte litt småstivt at jeg bare synes det var litt høyt og at jeg ville helst ikke tenke på hvor høyt det var.. hvorpå han kunne informere meg om at det var intet mindre enn 160 meter. Det hjelper liksom veldig å vite akkurat i det man omtrent har nådd midten og tenker på alle tegnefilmene hvor sånne broer brekker på midten og folk blir hengende i enden mens de desperat forsøker å klamre seg fast. Når jeg hadde nådd enden og pustet lettet ut kom guiden og hentet meg og sa at nå måtte vi gå tilbake. Hæ? Jepp, vi skulle visst ikke gå fra andre siden likevel, så da var det bare å krysse broen igjen. Det gikk bedre denne gangen, man må bare ikke tenke så mye - men at noen frivillig BETALER 100 dollar for å få lov til å kaste seg utfor, det forstår jeg virkelig ikke.

Kjærkommen grønn rekreasjon for eksoslungene mine.
På veien stoppet vi ved et Buddhisttempel hvor deler av alteret var det jeg vil kalle noe kreativt. Man tager det man haver er det vel noe som heter.
Taket var også ganske kreativt dekket med ulike lakener, Best Wishes fra en liten hund f.eks.
Vi gikk gjennom en typisk nepalesisk landsby på veien med mye bra fotomotiver. Mannen på bildet ovenfor har på seg en typisk nepalesisk hatt. Jeg lærte i dag at hvis man tar en slik hatt av hodet på en nepalesisk mann uten å spørre om lov så er det omtrent som å stjele verdigheten hans.
Et noe motvillig bad.
Et typisk nepalesisk hus i en litt stor utgave. Overalt kan man se at de tørker mais oppover husveggene, ut av vinduene, på verandaen, eller hengende under taket.
Svett og lykkelig.
Namaste! Jenta på bildet utfører den vanligste nepalesiske hilsenen som brukes både som god morgen, god dag og god kveld. Som man også kan se på bildet så har globaliseringen utvilsomt nådd Nepal, Britney Spears er utrolig poppis t-skjorte motiv.

Nytt hjem

Tirsdag i forrige uke flyttet jeg inn hos Jemma og Avi fra Australia. Jeg jobber sammen med Jemma på Redd Barna kontoret. Avi jobber for UNICEF. De er begge frivillig i Nepal gjennom et australsk statlig program. Leiligheten er veldig koselig og det føles som om jeg har fått et ordentlig hjem. Jeg kjøpte customized seng og madrass, en hylle, 2 stk sengesett, gardiner og en liten oppbevaringsboks for den nette sum av ca 600 kr - inkludert home delivery av senga. Nesten som IKEA, bare at her får man en liten nepaleser med sykkel som frakter senga hele veien fra butikken til soverommet.

Når jeg fikk innreda rommet og klæsja opp noen bilder av familie og venner, ble det ganske bra. Det eneste som er litt creepy er at de hadde innbrudd her for en liten stund siden, men nå er sikkerheten forbedret veldig mye så det skjer neppe igjen. De har fått gitter forran alle vinduene og en alarm vi kan trykke inn hvis noe skjer. Jeg snakka med husverten i dag og hun sa at hun tror det var rørleggerene som brøyt seg inn fordi hun kranglet med dem dagen før. De prøvde å ta trippel pris fordi det bodde utlendinger der, hun sa at det kunne de bare glemme.. og den samme natta skjedde innbruddet. Hun er ganske sikker på at de er skyldige for hun konfronterte dem, de nektet såklart, men nå møter de aldri blikket hennes på gata.

Gatebarnas omvendte logikk

Noen ganger føles det som et etisk dillemma å måtte gå forbi alle gatebarna på vei til jobb for så å ta heisen opp i 6 etasje og sitte trygt i den fancy kontorbyggningen og skrive et stort dokument om hvordan man kan forebygge barnearbeid. Senest i dag holdt jeg på å snuble over en lille treåringen som hver dag sitter helt alene på en liten duk med en sinkbolle forran seg kun 200 meter fra kontoret vårt. En kollega av meg fortalte at hun går forbi henne hver dag og så at hun ble dyttet ut på gata av moren en morgen. Den lille jenta sto utenfor porten og ville inn igjen men moren pekte bestemt ut på gata og ba henne gå.

Gatebarn er et utrolig komplekst felt å forstå seg på. Noen blir sendt av foreldrene slik som dette, mens andre kommer frivillig fra landsbygda og inn til byen på leting etter lykken. Jeg brukte de første ukene mine her på å gruble over hvordan det kan være så mange gatebarn når det er så mange organisasjoner som jobber for dem. Jeg pleide å tenke at de kanskje ikke vet hvor de kan få hjelp og at jeg kanskje kunne gi dem informasjon om dette istedenfor penger. Men så en dag i forrige uke besøkte jeg en organisasjon som jobber med gatebarn i forbindelse med oppgaven min. Jeg snakket lenge med en som jobbet der, og han sa at barna mangler ikke informasjon, de fleste vet akkurat hvor de kan få hjelp. Mange vet til og med middagsmenyen på de ulike sentrene og hvordan de kan spise kjøtt hele uken. Det er 11 eller 12 ogranisasjoner som jobber med gatebarn i Kathmandu, og faktisk hender det at barn lokker andre barn til å dra fra landsbygda og inn til byen med å fortelle dem hvor enkelt det er å få mat og husly hos alle organisasjonene. Det blir jo helt absurd siden sentrene da nærmest fungerer som en slags lokkemiddel for rekruttering av nye gatebarn. Men hvorfor velger barn å være på gata når de har et alternativ? Mange liker det frie livet på gata og de har venner de er sterkt knyttet til der, det er et eget samfunn hvor de tar vare på hverandre. I tillegg er det problematikken med limsniffing, de tigger og kjøper lim for alle pengene. De er utrolig smarte og vet akkurat hvilke metoder som funker for å overleve, som f.eks å lure turister til å kjøpe melk.

Det er et ganske dystert bilde, og når man i tillegg legger til at det finnes folk som selger barn som ikke egentlig er trengende til barnehjem - fordi det er big business, så blir det ikke akkurat så mye bedre. Men for all del, det er veldig mye gode NGOer som gjør veldig mye bra, og antallet gatebarn har gått vesentlig ned fordi det er mange som velger å benytte seg av tilbudene som finnes. Det er bare det at noen ganger blir jeg litt oppgitt for man kan jo spørre seg hvilken metode som egentlig er "rett" når det er så mange potensielle fallgruver.

En fin helg i Dhulikel (med narkopornografiske innslag)

I helgen dro meg og Claire til Dhulikel for å besøke Siv og Vegard (jeg jobbet med Siv i Utviklingsfondet). Dhulikel er en landsby ca en time eller tre utenfor Kathmandu, avhengig av hvor mange bensinkøer, veisperringer ol. man dumper borti. Vi var heldig og traff bare på en bensinkø på veien dit og ingen på vei tilbake.

Det var en fin helg bortsett fra at magen min bestemte seg for å streike omtrent samtidig med at vannet i toalettet bestemte seg for å gjøre det samme. Det er da man trekker på skuldrene og tenker som Nepalesere flest "Ke garne?" Hva kan man gjøre, og "Du vet du er i et utviklingsland når.." Jaddam.. jeg skal spare dere for detaljene.

(OBS: Det advares på forhånd mot pornografiske og narkotiske innslag i dette innlegget, særs sarte sjeler er herved advart.)

Lørdag kveld hadde vi en veldig koselig liten fest.

Dette er et knips fra "grønnsakshagen". Siv og Vegard bor landlig til og har en stor hage hvor det vokser poteter og andre grønne vekster.. Men hey, vent litt..
Er det ikke? Jo ganske riktig! Marihuanaplanter, en hel liten skog! Den rette småkriminelle grunderen kunne jammen tjent gode penger her. Marihuana vokser fritt overalt, blandt annet i grønnsakshager.
Dette bildet kan fort se ut som en uheldig link til den øvrige grønnsakshagen, men denne syke drikken er grønnsaksjuice med spinat og ca 15 andre ingredienser som høres ut som de absolutt ikke passer sammen, utrolig nok var det faktisk godt!

Når man blir innrullert i sykehussystemet i Nepal så får man et User Name, Vegard heter Denny på Duhlikel hospital. Ganske praktisk.

Vi dro til den lille landhandelen for å handle, det er omtrent som jeg kan forestille meg at Samvirkelaget i Norge var for 50 år siden etter det mormor har fortalt fra da hun hadde sommerjobb der... vel og merke ikke HELT som Samvirkelaget den gang, globaliseringen setter nemlig sine spor. Den lille disken er et fullstappet skap med så mye krimskrams at det er umulig å egentlig se hva som ligger utstilt, men hvis man studerer den litt nærmere kan man risikere å måtte kikke to ganger for å sjekke om man så rett. Midt mellom hårspray og annet udefinerbart rot ligger nemlig noe som ser ut som miniPORNOblad??!! Ja ganske riktig, det er en slags porno, for det er kondomer med pornomotiv! Nok en gang, dette er ganske sjokkerende i et samfunn der man ikke snakker om sånne ting. Hvis man må snakke om det er det viktig å gå rundt grøten og ikke si noen fy-ord, men pornokondomer på samvirkelaget, ja det har de! Jeg håper ingen føler seg støtt, men jeg bare MÅTTE snikfotografere dette.
På lørdagen gikk vi en liten tur i skogen bak huset til Siv og Vegard, utsikten var slett ikke verst, tatt i betraktning at det fremdeles er monsun.

Teej

Forrige uke feiret vi Teej - kvinnefestivalen på kontoret. Det var hofteristing og nepalesisk dans i en salig blanding med indisk pop. Jeg tenkte at dette skulle jeg likt å sett på et norsk kontor i beste lunchtid. Alle kvinnene er kledd i rødt og de som er gift går i de fine sariene de brukte da de giftet seg. Dagen etter faster de, så mat er en viktig ingrediens dagen før fasten.

En kvinnefestival kan høres veldig frigjørende ut, men den er egentlig ikke det, tatt i betraktning at de ber til Shiva om at mennene deres må få et langt liv, og de gifte kvinnene gir de ugifte kvinnene lykkeønskninger slik at de snart kan bli godt gift.

Sharda (på bildet sammen med meg) liker ikke rødt så hun gikk for hennamalding isteden. Hun er nepali læreren min i bytte mot norsk kurs. Hun har mange norske venner fordi hun dro til Norge og deltok i både Operasjon Dagsverk og TV aksjonen da Redd Barna fikk tildelt dette. Hun er en typisk lykkelig historie , Redd Barna hjalp henne da hun hadde polio og NRK gjorde visst flere intervjuer med henne til TV aksjonen. Nå jobber hun fulltid i resepsjonen på kontoret samtidig som hun studerer, det er ganske tøft men hun er en skikkelig solstråle som virkelig står på.
Etter jobb dro jeg til Pashupatinath sammen med Claire og Ahmed og Raj, enda to engelske medesinstudenter som har flyttet inn i gjestehuset. Pashupatinath er et av de fire viktigste Shiva templene, tre er i India og et er altså i Nepal. Det tiltrekker seg mange pilgrimmer og Sadhuer (vandrende hellige hindu menn). Tempelet er også sentrum for mange hindu festivaler slik som Teej. Overalt var det rødkledde kvinner, og innimellom rare eksentriske menn og saduer.

På bildet ovenfor foregår det en kremasjon ved elvebredden til den hellige elven Bagmati som ligger like ved templet.
Denne mannen kastet agressivt de to usle rupeesene jeg gav han for bildet tilbake til meg. Det var kanskje en noe knegen pris, men det ble jo et fint bilde om ikke annet.
Utsikt mot elven og kremasjonsbålene.


Et hindu ritual som jeg ikke har skjønt helt enda, men dette med Tikka - den røde flekken i panna ser ut til å være viktig i alle festivaler og generelt ved tempelbesøk. Jeg tror det er en slags velsignelse.
Folk sitter langs elvebredden og ser på tempelet og hører på hva som blir sagt over høytalerne.
En hellig mann. "Baksheesh, baksheesh!" sa han da jeg spurte pent om å få ta bilde, det er en vanlig frase å høre og jeg tror det betyr noe sånt som bribe me, bribe me! Jeg prutta bestikkelsen ned fra 50 til 10 rupees, best å være sikker på at ingen ble fornærma denne gangen.
Trappen ned mot elvebredden i skumringen, full av røyk fra kremasjonene.

Brannalarm

En intens og utrolig høy innbruddsalarmaktig-lyd uler utover kontorlokalene. Først er det ingen som reagerer, men etter en stund går folk bedagelig ut i gangen, der blir de stående og holde seg for ørene mens de håper at noen snart skrur av alarmen. Etter et par minutter begynner den innøvde evakueringsalarmen min å bli litt rastløs, men jeg tenker at siden jeg ikke ser røyk og siden ingen andre beveger seg så synes de sikkert jeg er helt skrudd hvis jeg løper ned alle seks etasjene alene.

Etter omtrent ti minutter klarer noen å skru av alarmen. Jeg tenker at, hm, dette var interessant, så jeg spør litt rundt hva de vanligvis gjør når brannalarmen går og om de pleier å gå ut av byggningen. Jeg forklarer at vi blir drillet i dette fra vi er ganske små. Veilederen min trekker på skuldrene og sier "No, we don´t have that culture". Jeg spør en annen mann og han sier; "Well someone should tell us, because we don´t know, like what to do with the elevator." Jeg ser litt vanntro på ham og forklarer at hvis brannalarmen går så må de aldri under noen omstendigheter bruke heisen. Han henter seg pent inn igjen men å si noe sånt som "Oh yes, yes that´s right."

Alarmen har sluttet å ule, på vei tilbake til plassen min er det en som sier til meg at det fremdeles lyser på utløseren at det brenner et sted. Jeg spør om de har noe rutiner for å sjekke bygget i tilfelle det for eksempel brenner i en søppelbøtte. "No we don´t do that", sier han og trekker på skuldrene og ler litt som om jeg er smårar som spør. Han forklarer at hvis brannalarmen går så regner alle med at det sikkert bare er en eller annen feil også venter de på at noen skal fikse det. Det høres forsåvidt kjent ut fra Norge, vi regner jo stort sett med at det er en feil, men det må være ganske kjipt å brenne inne bare fordi "we don´t have that culture".