Rekreasjon for eksoslunger

Jeg har alltid tenkt at rafting, det er virkelig en av de tingene jeg kan spare meg for. Det ser ikke det minste morsomt ut, og bare tanken på å falle i vannet og bli dratt under i sterke strømmer er nok til å vekke klaustrofobiske tanker. Men så, fredag morgen ringte telefonen, det var Caroline som er praktikant på den norske ambassaden, jeg møtte henne på en vaffel og kaffe sammenkomst for ca tre uker siden. De hadde en ledig plass på en helgetur med rafting og trekking. Jeg kjente en lett panikk bre seg bare med tanken (ja jeg har sett litt mye på ekstremsportrafting på TV istedenfor vanlig udødelig rafting..) men lysten på å komme seg ut av byen og rehabilitere eksoslungene mine var større enn frykten for å drukne. Jeg bestemte meg for å ta sjansen, det resulterte i at jeg fant ut at rafting faktisk er morsomt og nesten ikke noe skummelt. Vi gjorde nivå tre, det er litt action men ikke noe heavy. Etterpå var vi alle enige om at det godt kunne ha vært hakket mer utfordrende. Det var bare en gang jeg tenkte at nå skjer det, nå blir vi dratt under hele gjengen og nå kommer nær døden opplevelsen! Båten kantret og alle som satt på venstre side (takk Gud det var ikke meg) lå mer under vann enn over, men så gikk det bra likevel. Uansett om vi hadde falt uti så hadde vi to kajakker som fulgte oss hele veien så det var veldig seriøst opplegg.

Etter rafingen dro vi til Borderland resort som ligger 6 km fra grensen til Tibet. Vi spiste en bedre middag og sosialiserte litt før hele gjengen kapitulerte kl halv ti. Vi sov i fine telt med ordentlige senger, nesten som på safari, og vi kunne høre elven bruse rett utenfor vinduet. Søndag voknet vi uthvilte etter ca 8 timers søvn. Vi spiste frokost på en liten skiferterrasse rett ved elven før vi la ut på en tre-fire timers fottur.

Vi begynte ved denne broen som jeg trodde at vi måtte krysse. Det er et kjent sted for bungy jumping, visstnok et av de mest crazy man finner. Jeg har vanligvis ikke høydeskrekk, men jeg var litt småblek når jeg trådde forsiktig over broen, guiden kom løpende og spurte bekymret om det gikk bra. Jeg kikket ned og svarte litt småstivt at jeg bare synes det var litt høyt og at jeg ville helst ikke tenke på hvor høyt det var.. hvorpå han kunne informere meg om at det var intet mindre enn 160 meter. Det hjelper liksom veldig å vite akkurat i det man omtrent har nådd midten og tenker på alle tegnefilmene hvor sånne broer brekker på midten og folk blir hengende i enden mens de desperat forsøker å klamre seg fast. Når jeg hadde nådd enden og pustet lettet ut kom guiden og hentet meg og sa at nå måtte vi gå tilbake. Hæ? Jepp, vi skulle visst ikke gå fra andre siden likevel, så da var det bare å krysse broen igjen. Det gikk bedre denne gangen, man må bare ikke tenke så mye - men at noen frivillig BETALER 100 dollar for å få lov til å kaste seg utfor, det forstår jeg virkelig ikke.

Kjærkommen grønn rekreasjon for eksoslungene mine.
På veien stoppet vi ved et Buddhisttempel hvor deler av alteret var det jeg vil kalle noe kreativt. Man tager det man haver er det vel noe som heter.
Taket var også ganske kreativt dekket med ulike lakener, Best Wishes fra en liten hund f.eks.
Vi gikk gjennom en typisk nepalesisk landsby på veien med mye bra fotomotiver. Mannen på bildet ovenfor har på seg en typisk nepalesisk hatt. Jeg lærte i dag at hvis man tar en slik hatt av hodet på en nepalesisk mann uten å spørre om lov så er det omtrent som å stjele verdigheten hans.
Et noe motvillig bad.
Et typisk nepalesisk hus i en litt stor utgave. Overalt kan man se at de tørker mais oppover husveggene, ut av vinduene, på verandaen, eller hengende under taket.
Svett og lykkelig.
Namaste! Jenta på bildet utfører den vanligste nepalesiske hilsenen som brukes både som god morgen, god dag og god kveld. Som man også kan se på bildet så har globaliseringen utvilsomt nådd Nepal, Britney Spears er utrolig poppis t-skjorte motiv.