Du vet du er i et Utviklingsland når..

I går kveld innså jeg at det var på tide å gi etter for klesvasken siden jeg virkelig ikke hadde mer enn ett passende antrekk igjen. I og med at jeg avlyste didien (hushjelpen som kommer en gang i uken) i helga til fordel for rafting var det bare å ta tak i håndvasken på egen hånd. Etter 45 min morgentrim i dag tidlig med skrubb og vri hang jeg optimistisk ut vasken i lett duskregn - overbevist om at det som vanlig ville lette utover dagen... Men neida, den dagen jeg velger å gjennomføre mitt første store klesvaskprosjekt er den første dagen jeg får oppleve at himmelen åpner alle sluser permanent. Det var også den samme dagen som den fine røde regnjakken min med de hvite blomstene (halv pris + 20% personal rabatt på Color Line) bestemte seg for at den ikke var laget for den Asiatiske monsunen. Dette var også den samme dagen som tolken min hadde arrangert intervjuer 1 time og 15 min gåtur fra det stedet vi vanligvis jobber, og den samme dagen som nesten alle mikrobussene i Kathmandu Valley står stille fordi det er streik og veldig få tør å kjøre fordi de kan bli angrepet av sinte demonstranter. Det er også den samme dagen som tolken min anbefaler å droppe lunsjen fordi det er en diareepedemi og man bør helst ikke spise på lokale restauranter. Og det er den samme dagen som jeg må innom reisebyrået for å levere passfoto til conservation fee for naturreservatet vi skal på trekking i.. klissbløt, gjørmete og utkjørt etter 2-3 timers gårtur i pøsregn og kun kjeks til lunch oppdager jeg at de har booket det flyselskapet som står på FNs liste over flyselskap man ikke bør fly med. Jeg er den hvite sutrete turisten som endrer flybilletten for endte gang og går dausliten ut i regnet på jakt etter taxi. "300 rupees." "Are you crazy, it´s too much!" "No, very dangerous to drive today I can get attacked."

Etter nok en halvtime apatisk vandring i regnet på jakt etter den rette strategien, gå? spise? ta sjansen på å ta en taxi? Alle behovene melder seg på likt og hjernen funker dårlig. Tilslutt finner jeg en tilsynelatende ubekymret taxisjåfør som er villig til å kjøre meg hjem til en fornuftig pris. Jeg kommer hjem til lodge shedding (strøm sparing) og en klissbløt klesvask vel vitende om at det betyr at jeg faktisk ikke har noe rene representable klær til i morgen. Iskald med få forhåpninger om varmt vann i dusjen skrur jeg på den sparsommelige dryppende dusjstrålen og blir positivt overrasket etter tre minutters tid, det er varmt vann selv om det er lodge shedding! Det positive med å bli vant med et utviklingslands begrensinger er at man setter utrolig stor pris på små ting sånn som varmt vann i dusjen. Og man blir tålmodig.. Ok, jeg skal ikke påstå at jeg er kurert enda, men i går satt jeg f.eks fast i trafikken i en time på en strekning som vanligvis tar ti minutter uten å egentlig registrere det før jeg var fremme. Jeg tar det som et godt tegn.

Vanligvis er det veldig uproblematisk å bo her, men akkurat i dag var det som om alle utviklingslandsfenomenene hadde bestemt seg for å angripe meg på en gang. Med nærmere ettertanke får jeg dårlig samvittighet for at jeg klager over en litt småkjip dag når jeg tenker på alle de utrolig vanskelige familiesituasjonene jeg møter når jeg intervjuer foreldre til arbeidende barn. Jeg har gjort 12 intervjuer nå og 2 dybdeintervju, det er altfor lite til å trekke noe konklusjon ut av, men ett av inntrykkene mine så langt er at det virker som at det er mye alkoholproblemer blandt mennene, dette igjen går utover hele familien. Mødrene sliter med å få endene til å møtes og har ikke noe annet alternativ enn å la barna jobbe. I går var vi hjemme hos en mor som nesten hadde solgt barnet sitt til en fremmed mann som lovet at datteren skulle få utdanning i India og moren skulle få 20 000 rupees (Ca 1600 kr). Moren tenkte at det var nok det beste å sende henne avgårde for da var det en munn mindre å mette. Heldigvis ble hun advart av en nabokone som forklarte at datteren hennes kom til å ende opp som sexslave i India. Da ombestemte hun seg og hun sa at hun aldri mer ville vurdere å selge barnet sitt, selv om hun noen ganger bare har vann å mate dem med. Datteren hennes er så liten at hun går i barnehagen og mannen er alkoholiker.. Sånne møter setter ting litt i perspektiv og gjør at man skammer seg over å være hvit og godt vant og oppgitt over at ting ikke alltid funker sånn som hjemme.