onsdag 17. september 2008

Gatebarnas omvendte logikk

Noen ganger føles det som et etisk dillemma å måtte gå forbi alle gatebarna på vei til jobb for så å ta heisen opp i 6 etasje og sitte trygt i den fancy kontorbyggningen og skrive et stort dokument om hvordan man kan forebygge barnearbeid. Senest i dag holdt jeg på å snuble over en lille treåringen som hver dag sitter helt alene på en liten duk med en sinkbolle forran seg kun 200 meter fra kontoret vårt. En kollega av meg fortalte at hun går forbi henne hver dag og så at hun ble dyttet ut på gata av moren en morgen. Den lille jenta sto utenfor porten og ville inn igjen men moren pekte bestemt ut på gata og ba henne gå.

Gatebarn er et utrolig komplekst felt å forstå seg på. Noen blir sendt av foreldrene slik som dette, mens andre kommer frivillig fra landsbygda og inn til byen på leting etter lykken. Jeg brukte de første ukene mine her på å gruble over hvordan det kan være så mange gatebarn når det er så mange organisasjoner som jobber for dem. Jeg pleide å tenke at de kanskje ikke vet hvor de kan hjelp og at jeg kanskje kunne gi dem informasjon om dette istedenfor penger. Men så en dag i forrige uke besøkte jeg en organisasjon som jobber med gatebarn i forbindelse med oppgaven min. Jeg snakket lenge med en som jobbet der, og han sa at barna mangler ikke informasjon, de fleste vet akkurat hvor de kan hjelp. Mange vet til og med middagsmenyen på de ulike sentrene og hvordan de kan spise kjøtt hele uken. Det er 11 eller 12 ogranisasjoner som jobber med gatebarn i Kathmandu, og faktisk hender det at barn lokker andre barn til å dra fra landsbygda og inn til byen med å fortelle dem hvor enkelt det er å mat og husly hos alle organisasjonene. Det blir jo helt absurd siden sentrene da nærmest fungerer som en slags lokkemiddel for rekruttering av nye gatebarn. Men hvorfor velger barn å være på gata når de har et alternativ? Mange liker det frie livet på gata og de har venner de er sterkt knyttet til der, det er et eget samfunn hvor de tar vare på hverandre. I tillegg er det problematikken med limsniffing, de tigger og kjøper lim for alle pengene. De er utrolig smarte og vet akkurat hvilke metoder som funker for å overleve, som f.eks å lure turister til å kjøpe melk.

Det er et ganske dystert bilde, og når man i tillegg legger til at det finnes folk som selger barn som ikke egentlig er trengende til barnehjem - fordi det er big business, så blir det ikke akkurat så mye bedre. Men for all del, det er veldig mye gode NGOer som gjør veldig mye bra, og antallet gatebarn har gått vesentlig ned fordi det er mange som velger å benytte seg av tilbudene som finnes. Det er bare det at noen ganger blir jeg litt oppgitt for man kan jo spørre seg hvilken metode som egentlig er "rett" når det er så mange potensielle fallgruver.

2 kommentarer:

elicita sa...

Hei, Anette! Det er så interessant å lese bloggen din. Jeg kjenner meg igjen med den der "jeg ser hvor ille noen har det, så går jeg på kontoret for å skrive om hva man kan gjøre for å bidra til og løse problemene". Nærmeste nabo til bedriften er en meget fattig landsby. Acro har bl.a finansiert skole og hatt aktivitetsprogram for barn. Akkurat nå ligger programmene litt på is, så jeg jobber endel med å komme med nye innspill og ideer. Veldig engasjerende, men fattigdom er et ganske komplekse tema - både i forhold til de underliggende årsakene, men også i forhold til hva en bedrift egentlig kan få gjort...

Håper du trives! Vi snakkes! Eli

Anettes blogg fra Nepal sa...

Takk i like måte, var inne å kikket på bloggen din her om dagen:) Ja det er utrolig frustrerende noen ganger, og jeg finner stadig ut nye sjokkerende ting, sånn som at de gatebarna som ligger i gata og skjelver dekket av blod bare spiller, de bruker falskt blod! Jaja, det er vel en måte å overleve på det og.. Lykke til med prosjektet, høres spennende ut, gleder meg til å få referat senere:)